Hverdagens
fabuleringer om håndskriftens fall
En kommentar til reportasjen på trykk i Stavanger Aftenbladets Pluss-magasin 6.juni
Av Tone R. Skartveit
Jeg
griper til gråblyanten som ligger i kjøkkenskuffen, og leter febrilsk etter en
flik av et ark, noe å notere på, et sted å skrive ned en tanke om hva som bør
være med i saken. Og det slår meg i det jeg har skriblet ferdig; håndskriften
min er uleselig, vil jeg forstå mine egne ord?
Joda,
jeg forstår så vidt, og fordi setningene, ordene, bokstavene ble skrevet for
hånd, ble hukommelsen min aktivisert. I min hjerne finnes en avskrift, et
motorisk minne, innholdet i de skrevne ord er lagret, som et slags negativ,
eller en håndskriftens fossil. Likevel kan jeg ikke la være å fundere på hvor
lite vi egentlig skriver for hånd, på ark, mener jeg, med gråblyant, for
eksempel?
Den gradvise overgangen
Blyantspisser,
viskelær, pennal, notatbok, fargestifter, kulepenn, håndskriftens rekvisitter, fjernes fra hverdagslivets scene, fra
pulten og ranselen og skrivebordet, de fremmedgjøres for den oppvoksende
barneskare, for deres hender er fulle av digitale hjelpemidler, smarttelefoner,
nettbrett, Kindle, Ipad. Håndskriftens rekvisitter blir borte fra hverdagsbruk
og undervisning og leksegjøring og bortgjemt i en billigkrok eller plassert på
et museum, erstattet av tastatur og skjerm og backspace og laserprint og Ctrl+S
og Ctrl+Z. Blant annet. Er håndskriftens fall forunderlig nær et faktum? I så
fall; er det befriende og berikende eller forflatende og forringende for den
menneskelige tilstand? Eller noe midt i mellom? Er den digitale skrift vel så
bra som håndens? Makter vi å ta med oss det gode ved det gamle, samtidig som vi
fornyer oss med stil?
Lars
Saabye Christensen skaper intense, store litterære univers, tenk bare på Halvbroren,
eller Modellen, eller Bernhard Hvals forsnakkelser, forunderlige univers,
gjenkjennelige, følbare, snodige, hans nedtegnelser gir oss muligheten til å
leve et annet menneskes liv, delta i deres refleksjoner, sanse deres følelser. Saabye
Christensens metode er sannsynligvis mangfoldig, men han begynner alltid å skrive for hånd. Hvordan
påvirker håndskriftens metodikk det litterære verk? «Håndskriften avslører
hvilke ord som er vesentlige, kall det håndskriftens hjerterytme», sier
forfatteren, og kommer inn på det fysiske ved skrivingen, kontakten mellom
kropp og papir, og så er det noe met tempoet, hastigheten, samsvaret mellom
tanke og skrift. Håndskriftens hjerterytme, den gradvise overgangen fra tanke
til tekst, kropp og intellekt i kontinuerlig samspill – mon tro om det ikke er
i slike rom at litteratur med tyngde blir til.
Digitalt pauserom
Skoledagen
er slutt, minstemann rusler hjemover, og jeg kommer i møte med ham, tar skolesekken
på mine skuldre og hånden hans i min, vi rusler langs jernbanens doble spor, på
tørr asfalt, våren signerer tretoppene med små knupper og gir håp om vekst og
lys.
«Når
jeg kommer hjem, tar jeg kvarteret mitt med Ipaden», sier poden, langs skoleveien,
og kikker mot bomullsdottene på himmelen. En fast rutine, de femten minuttene,
den digitale pausens pusterom. Eller pusterom? Blinkende skjerm og hektisk
tasting, oppdatering og oppgradering og nedlasting og baneskift og nivåendring,
digitalspillets hvile er vel egentlig bare konstant stimulering av
nervesystemet og stadig nye skudd av dopamin.
«Nja,
kanskje det er kjekkere å tegne litt», svarer jeg og peker på sky som likner
hvalen.
«Nei,
Ipad er kjekkest», svarer han kort og rister på hodet. Jeg blir gående å tenke
på tiden før, på den gang storesøsteren var andreklassing, den gang Ipad og
bærbare skjermer og digitale nettverk ikke fantes, den gang datateknologiens
rekvisitter verken var en del av barnets oppvekst. Eller skoledag.
«Når
jeg tegner noe som er der ute i verden – et bord, en person, et tre – er det
som jeg berører det,» skriver forfatter og litteraturprofessor Siri Hustvedt i
sitt korte essay Den levende hånden.
Er følelsen av å berøre viktig? Ja, uten tvil, følelsen av å berøre gir et sterkere
og mer levende minne. Men, tar du en kopi av det du tegner, blir det et avtrykk
for fremtidens borgere, et avtrykk de kan lese og tolke og avkode og dermed
forstå historiens gang. Etter tre lange samtaler med tre ulike forskere med dyp
innsikt i skriftteknologiens historie og hemmeligheter, Anne Mangen, Arne Olav
Nygard og Mari Ann Letnes, så jeg den røde tråd: Vettig bruk av ny
skriftteknologi, den digitale, kombinert med klok forvaltning av den enkle
teknologi, håndskriftens metode, og innsikt i de ulike teknologienes betydning
for læring, skaper kompetente brukere med et stort ferdighetsrepertoar. Men
altså; noe vinnes og noe går tapt på veien.
Lengselen etter det personlige
I
det minstemann og jeg runder siste sving før vi er hjemme, passerer vi
postkassene.
«Du
mamma, jeg lurer på om jeg har fått et brev. Å, jeg lengter etter å få brev, et
til meg, bare til meg, ikke til deg eller pappa, men jeg får jo aldri, mamma,
det er trist.»
Håndskriftens
forsvinningsnummer medfører en rekke andre forsvinninger. Smålappene, for
eksempel, de med skribleriet og tankespinn og huskenotiser som du skriver på
skrå på en A4-side og river av og legger i nattborsskuffen eller i et av
lommebokens smale rom eller i matboksen til kjæresten som skal på treningsleir
eller datteren som skal spille bortekamp eller sønnen som skal en dagstur til
fjells. Og post-it-lappene, gule og gjenkjennelige og legendariske, og
jukselappen på undersiden av pulten i klasserommet. Og brevet. Ikke minst det
håndskrevne brevet, med hjerter og blomster i margen og uthevet skrift og små
dikt og skyer på toppen, med utstrykninger og piler og kaffekoppens avtrykk eller
tårenes tegn.
Men
er det så galt? Minstemann savner, det finnes noe som mangler, brevet som er
bare til ham, han kjenner det når han ser postkassen. Burde han fått et
personlig brev?
Filosof
Arne Johan Vetlesen vektlegger refleksjonen og bevisstgjøringen som kan oppstå
i møte med kontraster. Barnet må oppleve den langsomme kommunikasjonens metode,
i tillegg til den digitale, hurtige kommunikasjon, der hvor tiden er
oppstykket, fragmentert, og handlingene mange.
Mandag
kveld. De to yngste er i seng. Jeg har hatt meg en treningsøkt og kommer opp i
stuen. Og merker med en gang en forskjell. Her er annerledes. For her råder
samtalen. Fjernsynet, flatskjermens fengslende tilstedeværelse, mangler. Eller
mangler?
«Hei
mamma», sier eldstemann. «Har du hatt en fin trening?»
Tilstedeværelsen
er maksimert, grensesnittet mellom generasjonene utvisket, alle er på samme plan,
fjortisen reflekterer åpent: «Så rart, mamma, når fjernsynet ikke virker, så
snakker vi sammen.» Han registrerte en sammenhengende, ufragmentert samtale, en
motsats til den vanligste kveldsstemningen hvor fjernsynet rår, og en ny tanke
får plass, for han har opplevd et alternativ, en annen tilstand, og gjør seg
opp en mening; det er viktig å ta vare på de gamle metoder, for de har en verdi.
Men fjernsynet? Det må fikses.