Pauserom

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Hvem er du?   Hvem er du som leser mine ord, disse litterære årelatingene, blodfattige utgytelser langs linjer ingen kan se, åpenbare sykdomstegn, grenseløst irriterende som et vaklende bord, jeg spør; hvem er du? hvem er du? som åpner siden og leser, leser, leser du, egentlig? som en kløe på solbrent hud, leser du, i full bannskap følger du setningens kronglete gru, jeg må bare spørre; hvem krysser min ordrike bru, hvem er du? jeg gjentar; hvem er du? en venn? skjenk meg et glass vin! skål og si; hør, hør! les disse velgjørende skrifter, som blør, blør i skyggelandet, skjult der hvor ingen skrift blir igjen, ah, der er de på ny, meningsløshetens martyrer, ord, ord, hvorfor forkludrer du meg og min tanke? vik fra meg, jeg er fornekteren ved bakgårdens bål, egoets drukne skål; se, min kjole er altfor stor, så hvem er du, en søster, en bror? tilgi meg, la meg fare, la meg slippe å høre din dom,   stillhet! ingen allmakt i forlagets gods kan ...

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Du Betlehem, i Juda land, din stjerne stiger fra Jakobs stand. Har du sett stjernen gå opp? Den viser kongsbarnets lei. Jeg har sett stjernen gå opp. Og den har vist meg frelserens vei.   Et barn er født, en sønn oss gitt, en jomfru bar ham i morslivet sitt. Har du sett stjernen gå opp? Den gløder varmt på himmelens bunn. Jeg har sett stjernen gå opp. Den lot meg se min frelser en stund.   O, Herre Krist, hersker fra hav til hav, en nyfødt gutt, lagt på mose og lav. Har du sett stjernen gå opp? Den lyser over en stall. Jeg har sett stjernen gå opp. Den gir meg budet om Herrens kall.   Immanuel, og Evig far, verdens lys og stjerne så klar! Har du sett stjernen gå opp? Den som de vise menn taler om. Jeg har sett stjernen gå opp. Den viser Jesus! Kom, alle kom!   Guds navn består til evig tid. han er verdens salt, og han gjør deg fri. Har du sett stjernen gå opp? Guds kjærlighet kommer til jord. Jeg har ...

  Til dåpsbarnet Sebastian, grandson 1 Du kom, du kom når syrinen danset med sin kjæreste, kledd i sitt vakreste skrud; til sommerens ære, rosalilla tyllskjørt og struttende, grønnstilket kropp, lik en kommende brud, yppig og klorofylt, syrinen danset dagen lang, i soloppgang og solnedgang, til lyden av frøken Junis nakne sang, og bød seg frem til bier og humler og ropte; hør, hør, dans med oss, i summende takt, sank våre pollen og vær deres frakt, ja, la dem sveve med sønnavinden, i all sin skapelsesprakt, nedover, bortover, oppover, mot engene og grøftekanten og de grønneste marker, hvor jorden er sødmefull og saftig og meitemarken er seig og svær og kraftig! 2 Du kom, du kom når sjøen lente seg varmt og stilt mot den hvite strandlinjen, mens den hvisket mildt; nå, frøken Sand? hva ønsker du av meg? Hør, hør, nå skal jeg bruse bare for deg! Så ropte vinden brått og vilt: Her kommer jeg! og sjøen virvlet sin ytre bølge, til et salt, langt ...