Pauserom

Avkledingen Du er ikke naken. Ikke ennå. Ikke før noen ser deg. Kanskje. Av Tone R. Skartveit Jeg ser deg. Du er stor . Svulmende. Strekker deg i alle retninger. Du er høy. Høyere enn alle rundt deg. Synlig fra alle vinkler. Men du er ikke naken. Du svaier i høstvindene. Og du gløder. Foreløpig. Som om du har sminket seg, lagt en kraftig make-up og skjuler ditt sanne jeg, før aftenmørket faller på, før klubbens dunkle belysning eller dansegulvets teknolamper sveiper i korte støt over din fasade. «Jeg deler av min erfaring», skriver tidligere modell, Helene Rask, på NRK Ytring. Før delte hun bilder av kroppen sin. Nesten avkledd. Nesten naken. Sjelen hennes ble berørt. Responsen fra omverdenen var en rus. Hun ble avhengig, og solgte sitt egenverd. Kroppen, innpakningen, den ytre fremtoning ble alt. De indre anliggender ble intet. Sjelen sank i kroppsfikseringens dyp. Jeg ser deg. Du er vakker. Gammel. Din stamme bærer byrden av hundre års vekst. Du er rank. Ra...

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 14.okt.   Å elske de stygge «Du mamma, er det like lett å elske de stygge som de vakre?» Trettenåringen sitter tett sammen med sin mor i stuens sofa, høstens arm ligger tungt over skuldrene deres, regnet hamrer på rutene, den store vindens vilje er å løsrive de siste blad fra tretoppene, sende dem videre, la dem danse sin siste dans, sveve mot bakken, gjøre løv til jord, livet lukker seg inne i seg selv, vekstens vei går nedover. Mor nøler, sønnens spørsmål søker sjelens dybde. Hun må finne ordenes enkelhet, sy tankene sammen til en klingende strofe. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår, speilet viser hva viljen vil se, hva fornuften fanger, hva følelsene frigjør, for hva er vakkert og hva er stygt, min sønn, tenker hun. «Du, min kjære», sier mor, klapper ham på kinnet, sukker, ser ut mot evighetens mørke, møter høstens blasse blikk, himmelens dybde er umulig å måle, kveldens måne er halv, men bak skyggen er Luna alltid hel, ...

5. oktober 2014 Gledens endelikt, eller bare førti Stillhetens øy, jeg ser, men jeg vet ikke hva jeg ser. Jeg lytter, jeg leter, jeg vet. Men hva vet jeg? At verden er svart i sin sjel? At Bob Dylan ble frelst, men sovnet? Stillhetens øy, jeg ser en kinesisk syttenåring og synes han likner deg. Jeg leser, jeg løfter blikket, jeg ser. Men hva skimter jeg? Din løgn? Din forvrengning av sannheten? Din stagnasjon? Stillhetens øy, jeg vil løfte deg og kaste deg i dypet av løgnen. Jeg søker, jeg skriver, jeg lengter. Du, Stillhetens øy? Liksom. Stillheten er sangen som ingen synger, stillheten er savnet som ingen savner. Kyrne rauter, fanget i drømmen om kortreist mat. Bonden hever sleggen og kutter strupen og blodet farger høstmarken med løgn. Bybarnets løgn. Stillhetens øy, jeg roper på deg, hører du, jeg roper. Du lytter, du puster, du senker deg ned i havets dyp. Men hvorfor? Laksen er kunstig, maten er kald, hjertet i utakt. Gatelyk...

Og dagene lukker seg Stillheten er i tretoppenes sang. De roper i smerte. Bladene brekker seg, mister feste, snart er tiden inne. «Hei, hytten, her er vi», sier minstemann, snart sju år, buksene er for korte, sommerveksten synes, han hopper ut av bilen på toppen av grusbakken, storbyen i horisonten, sjøen, dypet, himmelen. «Her er vi!» Stillhetens øy, du venter på meg . Stillheten ligger i dypet av bergartene. De løsner, knausene raser gradvis sammen. Steinene dekkes av mose, usynliggjøres. «Vi løper ned til huset, mamma», sier minstemann, i Liverpooldrakt, kortermet, sørlige vinder gjør høsten varm, han løper, andreklassingen, sammen med sin beste venn, nedover bakken, skyene holder takten, bølgetoppene er hvite, Finnøy til høyre. «Vi løper!» Stillhetens øy, du bærer mitt såre savn . Stillheten fanges i høstregnet. De er våte nå, markene. Sauens ull er tykk, fuktig, døende. «Ah, endelig tilbake, mamma», sier skolegutten, trør ut av skoene og kravler opp på...

Bokblues De er så mange, bøkene, altså, de blir til overalt, romanene, altså, min bok bråker så fælt, uskreven, altså, ordene er sprettballer, inni meg, altså, ah, kan noen hviske meg slutten, til verket, altså, hviske meg midten samtidig, min bok, altså, jeg er så sliten, hodet mitt, altså, for de er ikke blanke, arkene, altså, de er ferdigskrevne, sidene, altså, og oppbrukte, ordene, altså, økologisk sett visner alt,  i meg, altså.

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept. No strings on me Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale. Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt. Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, st...

SOMMERENS SISTE   Øyeblikkene Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. De ubehandlede, unøyaktige øyeblikkene, de som inntreffer uten forvarsel, som inntas uten byens dannelsesfilter, som oppstår som en uforutsigbar anelse, med røtter i dypet av fjellgrunnen og kraft fra markens mange lag og luft fra den syvende himmel. Som når du sitter i solstolen, helt på kanten av bryggen, like ved de nye sjøhusene som ingen bruker, litt bortenfor Jokeren og kaféen og det brusende gjestehavnstrandlivet, du er publikum som sitter i salen, sommerens skuespill er lett og luftig, solen berører sjelen med sine balsamerende stråler, ja, solen berører sjelen, rytmen er en mørk stemme som fremfører en dvelende melodi, Higgs Boson Blues, ja, det er Higgs Boson Blues, du ser bevegelse på scenen, du er partikkelen som gir de svevende aktørene masse, de uvitende skuespillere, de ferierende, de bare er , følger takten de ikke hører, de danser uten å vite hva de gjør, uten å vite...