Gå til hovedinnhold

Å elske de stygge

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 14.okt.

 Å elske de stygge

«Du mamma, er det like lett å elske de stygge som de vakre?»
Trettenåringen sitter tett sammen med sin mor i stuens sofa, høstens arm ligger tungt over skuldrene deres, regnet hamrer på rutene, den store vindens vilje er å løsrive de siste blad fra tretoppene, sende dem videre, la dem danse sin siste dans, sveve mot bakken, gjøre løv til jord, livet lukker seg inne i seg selv, vekstens vei går nedover.
Mor nøler, sønnens spørsmål søker sjelens dybde. Hun må finne ordenes enkelhet, sy tankene sammen til en klingende strofe. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår, speilet viser hva viljen vil se, hva fornuften fanger, hva følelsene frigjør, for hva er vakkert og hva er stygt, min sønn, tenker hun.
«Du, min kjære», sier mor, klapper ham på kinnet, sukker, ser ut mot evighetens mørke, møter høstens blasse blikk, himmelens dybde er umulig å måle, kveldens måne er halv, men bak skyggen er Luna alltid hel, alltid. For skyggen skjuler, den fjerner intet.
«Hva er stygt, min sønn, og hva er vakkert.»
De sitter i stillhet, de to, kvelden ebber ut, søvnens skattkammer åpner døren på gløtt. Trettenåringens spørsmål trenger dagens klarhet, tenker hun, ikke kveldens parentes. To uker senere gløder Luna i all sin helhet fra kveldshimmelen, fra kloden er intet usynlig. Skoleferiens frihet blar til høstbokens siste side. Minstemann, seksåringen, står i hyttekjøkkenet, en ørliten stund i stillhet, han betrakter sin mor og sier de fellende, frigjørende ord:
«Når jeg ser på deg, mamma, ser jeg en diamant.»
Han elsker, han er elsket, de elsker hverandre. Ubetinget. I lys og i skygge. Og mor tenker; om jeg var en potet, oppvokst i fuktig, kjølig, norsk jord, om jeg lå i dypet av molden, og fant min form der intet skulle tro at noe kunne vokse og gro, som en av Bamabondens melne pimperneller, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Om jeg var et foster som i dypet av kvinnen ble formet i Vårherres støpeskje, men som en av få, med et ekstra kromosom, for eksempel, merket med Downs tegn, var jeg likevel en diamant. Om jeg mistet hudflak, hår og kroppslig form fordi en sykdom, spedalskhet, for eksempel, angrep mitt legeme og fjernet min menneskelige gjenkjennelighet, var jeg likevel en diamant. Om jeg var en korpus uten lemmer, deformert etter bomber som falt, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår.
«Ja, min kjære, det er like lett å elske de vakre som de stygge, for bak skyggen er Luna alltid hel.»

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...
Les mer