Gå til hovedinnhold

No strings on me


På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept.

No strings on me

Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale.
Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt.
Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, stilltiende situasjonsanalyse, tilbaketrekking, erodert kampvilje, ytringsresignasjon. Frykten for fordummelse blir det styrende element, økt livsinnsikt gir økt selvsensur, sår og unødvendig selvsensur, for de velvoksne må våge tale, ikke sant? Ti ikke, du levende, tal, for din samtid lytter. Eller, kan hende den nye vin, den som serveres i ubrukte sekker, saftig og sødmefull i all sin naturlighet, foretrekkes, for de unge pakker ikke inn, de resonnerer ikke dyptgående og intrikat, de taler fra sitt hjertes forråd, sannere, mer levende, uten filter, som sagt, slik som Faten.
Garborg sa en gang, kanskje han til og med skrev de velvalgte ord, at ung ikke kan lære av gammel, for da våger de ikke å leve.
Jesus sa en gang, da disiplene jaget bort mødrene som ønsket velsignelse over sine små; ta imot Guds rike som et barn, ta i mot i all enkelthet, uten åndelig staffasje og bibelsprengt klokskap, kle av deg din kultiverte kunnskap, og knel foran troens alter.
Tore Renberg skrev en gang om farmors liv på sidelinjen, utenfor alt, tilbaketrukket, resignert, hvorfor resignert?
Nick Cave skrev og sang en gang, i Mercy seat, du vet, låten som river sjelen din fillebiter, at han lengter, på en måte, etter å bli ferdig med all denne målingen av sannhet.
All this measuring of truth. 
Modenhet er innsikt, men modenhet lammer, og fører meningers mot til fall, de modne føler sin umodenhet, de ser seg i kunnskapens speil og måler sannheten, de måler og måler. Og våger ikke å leve. Og å mene. Som Faten.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...
Les mer