Gå til hovedinnhold

No strings on me


På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept.

No strings on me

Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale.
Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt.
Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, stilltiende situasjonsanalyse, tilbaketrekking, erodert kampvilje, ytringsresignasjon. Frykten for fordummelse blir det styrende element, økt livsinnsikt gir økt selvsensur, sår og unødvendig selvsensur, for de velvoksne må våge tale, ikke sant? Ti ikke, du levende, tal, for din samtid lytter. Eller, kan hende den nye vin, den som serveres i ubrukte sekker, saftig og sødmefull i all sin naturlighet, foretrekkes, for de unge pakker ikke inn, de resonnerer ikke dyptgående og intrikat, de taler fra sitt hjertes forråd, sannere, mer levende, uten filter, som sagt, slik som Faten.
Garborg sa en gang, kanskje han til og med skrev de velvalgte ord, at ung ikke kan lære av gammel, for da våger de ikke å leve.
Jesus sa en gang, da disiplene jaget bort mødrene som ønsket velsignelse over sine små; ta imot Guds rike som et barn, ta i mot i all enkelthet, uten åndelig staffasje og bibelsprengt klokskap, kle av deg din kultiverte kunnskap, og knel foran troens alter.
Tore Renberg skrev en gang om farmors liv på sidelinjen, utenfor alt, tilbaketrukket, resignert, hvorfor resignert?
Nick Cave skrev og sang en gang, i Mercy seat, du vet, låten som river sjelen din fillebiter, at han lengter, på en måte, etter å bli ferdig med all denne målingen av sannhet.
All this measuring of truth. 
Modenhet er innsikt, men modenhet lammer, og fører meningers mot til fall, de modne føler sin umodenhet, de ser seg i kunnskapens speil og måler sannheten, de måler og måler. Og våger ikke å leve. Og å mene. Som Faten.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer