Pauserom

Litterær adventsluke En perle du aldri så Av Tone R. Skartveit Hun er ikke alene. Aldri alene. Selv i ensomhet. Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom. Kommafeil. Mangler stor bokstav. Enkel konsonant. Arket er fullt av røde, streker, og kryss, og overstrykninger, og komma, hun har så mange komma. De røde strekene står i stil med hjertene som henger over tavlen, den store, sorte tavlen, omkranset av røde julehjerter, som med sin klare form synger sangen om fortidens fødsel, der i stallen, hjertene er Jesus, hans liv, de gløder, de er en glorie rundt tavlen, som himmelens stjerneglorie, den som rammer inn håpet, håpet om den evig lyse fremtid. Skrivefeil. Uklart hva du mener. Ufullstendig setning. Hun ser røde streker overalt. En mengde ord i margen. Ord hun egentlig ikke forstår. Men de forstår ikke henne heller. Ingen stjerner. Ingen smilende ansikt. Bare røde streker, røde som hjertene, som Jesus. - Du har en lang vei å gå, sier faglæreren, stemme...

Litterær adventsluke Sønnen min er en makk som snor seg    Av Tone R. Skartveit  En Slik var morgenen, vi to, alene i huset, forlatt av søsken like etter frokost, de fulgte stjernen, liksom historiens tre vise menn, bare fire i flokken, de fulgte visdommens ledestjerne, mot kunnskapens sted, der lærdommen utøves og innøves, skolen, og så satt vi slik, en smule etterlatt, du og jeg, to i tallet. Se skyene, de danser på himmelens gråblå bunn, lett som støv som svinger seg når vinterlystrålen kaster sitt skråblikk inn vinduet, ser du dem, spør jeg gutten i fanget mitt, han som er min sønn, den yngste, han hever blikket, ser i stillhet, en stillhet som rommer livet til en liten sjel og en veslevoksen tanke, de er ikke så fine, synes jeg, sier han og tar tak i boken som er klargjort for lesestund, les, mamma, la fortellingen fylle min indre verden med fantasiens bilder, mens smaken av en rute mørk sjokolade har høytidsmesse i munnen, mens luft...

Litterær adventsluke Tone R. Skartveit Og slik lyder snøen Har du hørt sangen fra himmelen? Englesangen? Eller er du døv, du også? Har du sett dem som er alene?  Menneskene? Eller er du blind, du også? En kropp og  en kopp, utenfor bygget som er varmt, som er trygt. Utenfor. Under skyenes hvite dyne, kulden, utenfor stjernenes rekkevidde. Forkastet fra fellesskapet sitter hun og rugger, frem og tilbake, frem og tilbake. Hører hun snøens sang? Ingen hører andre enn seg selv. En nød og  en død, bortenfor kjøpesenteret som inneholder alt, også medisiner. Bortenfor. Ropet fra rovfuglen som snirkler rundt den vesle barnekroppen, på det bildet du vet. Fotografens blinkskudd som berører den vesle så umerkelig med sin linse, berører. Hørte hun apparatets klikk? I dødens forgård er salmen taus. En stall og  et kall, innenfor det hellige fellesskap, som sover, innenfor, den dype søvn langt fra krybben, mette på svor, o,...

En reaksjon på Marie Simonsens kronikk 25.november, Dagbladet. Ekte kvinner baker boller. Og spiser dem sammen med sine barn. Husmorens fallende eksistenskurve kaster grå skygger over den oppvoksende barneflokk.    Av Tone R. Skartveit -Hvor langt tilbake strekker minnene om noen seg? Hvor langt tilbake strekker minnet om mamma seg? En mor er forsvunnet fra jernbanestasjonen i Seoul. Hennes voksne barn søker etter henne. Først nå ser de hvor mye hun betydde for dem. Shin Kyung-sooks roman Ta vare på mamma viser den usynlige søm som moderskapet er, selvfølgen som omkranser små og store, tilstedeværelsen som ingen merker i hverdagens vanlige gang, den velmenende viljen som tilrettelegger for de oppvoksendes vandring på livets vei.   I kvinnenes minnebok står skrevet et kapittel om den perioden hvor mor var hjemme, med barn, våre formødres historie, 50-tallskvinnene, for eksempel, de som i Virginia Woolfs språkdrakt omtales som husets engler, ett...

En litterær adventsluke En seng står og venter Av Tone R. Skartveit Hun gikk forbi huset i morges. Jeg så henne fra mitt vindu. En gammel kvinne. Fra en tid før min. En mor. Med tre barn i sin minnebok. De er voksne nå, hun er alene. Tegningen i hennes ansikt fortalte om de mange gjøremål. Jeg så linjen som gikk fra barnekår til ungdommens kranglete år, jeg så dybden i furene som gjemmer byrden av bekymringen, over barnet som skjuler sitt indre og glemmer sitt smil, tenåringen som krever og tar, men sjelden gir, som forventer, men sjelden takker, en mor er en selvfølge, en stille tilstedeværelse, en mor er tilværelsens usynlige søm, som holder familieplagget sammen, hun er de foldede hender, den trygge bønnens evige bruker.  Jeg så linjen som gikk fra banken til hverdagens budsjett, de mørke ringene som rommer fortvilelsen når pengene tar slutt, før tiden. Jeg sanset linjen som gikk fra barnesengens vuggevise, sov søtt, vesle pode, min lille venn,...

http://www.youtube.com/watch?v=oJLqyuxm96k Perspektiver med et smil, med snert, med dybde. Les litt mer på linken under. http://www.rorg.no/Artikler/2756.html

Fotballfeminisme Over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de ballspillende kvinner er til pynt. Men her er så taust. Av Tone R. Skartveit - Jeg kommer aldri til å like å se damer spille fotball, aldri, sier mannen i huset. Og han får støtte fra uventet hold, fra sine barn, sønner og døtre, de nådeløse, oppvokst i de frigjortes tid, uten kjønnsstereotypiske overbygninger, samtidens friskeste skudd på generasjonstreet, som med analytisk blikk ser en saktegående greie, en gjeng framtunge frodigheter på en oversized bane, som små paljetter på en dansende bluse, feminine utøvere løpende etter en ball, på tilfeldighetens vis, målløse i all sin fremferd, i et spill uten spenning, uten styrke, uten briljans. - Fotball er for menn, sier far og barn og er ufravikelige i sine standpunkt. Og mor tenker at de tar feil. De ser uten å se. De taler uten å tenke. For i fotballens rike er ikke alle like. Her er mangfold. Og kjønn med ulike fysiske forutsetninger. So...