Gå til hovedinnhold

En seng står og venter


En litterær adventsluke


En seng står og venter


Av Tone R. Skartveit

Hun gikk forbi huset i morges.
Jeg så henne fra mitt vindu.
En gammel kvinne. Fra en tid før min. En mor. Med tre barn i sin minnebok. De er voksne nå, hun er alene.
Tegningen i hennes ansikt fortalte om de mange gjøremål.
Jeg så linjen som gikk fra barnekår til ungdommens kranglete år, jeg så dybden i furene som gjemmer byrden av bekymringen, over barnet som skjuler sitt indre og glemmer sitt smil, tenåringen som krever og tar, men sjelden gir, som forventer, men sjelden takker, en mor er en selvfølge, en stille tilstedeværelse, en mor er tilværelsens usynlige søm, som holder familieplagget sammen, hun er de foldede hender, den trygge bønnens evige bruker. Jeg så linjen som gikk fra banken til hverdagens budsjett, de mørke ringene som rommer fortvilelsen når pengene tar slutt, før tiden. Jeg sanset linjen som gikk fra barnesengens vuggevise, sov søtt, vesle pode, min lille venn, gå til din seng, vandre stille gjennom nattens drømmerike, jeg sanset linjen i hennes ansikt som gikk fra barnesengens vuggevise til våkenatt og tomme rom, hvor er du, jenta mi, når kommer du hjem, ved morgengry? Tegningen i hennes ansikt viste pliktene, konfliktene, sorgene, gledene.Tidens takt har formet hennes kropp. Krokete i ryggen. Tung i beina. 
Hun er en av livets salmer, kvinnen, på en hvit, hvit vei. Gatene, de hvite gatene, kledd i snøens diskrete drakt. Her er lyst nå, i mørket. Ser hun lyset, synger hun fremdeles salmen, den som er hennes egen?
Eller har hun stilnet?  
Er hun ikke mer enn selvfølgen?
Jeg så henne stå slik, under himmelens morgentrøtte skylag.
Jeg så henne fra mitt vindu.
Og en luke åpnet seg over henne, hun så opp, mot glansen fra en evighet, og en velkjent engleskare sang, ja, de sang, for henne, tror jeg, for den gamle kvinnen, hun som ingen lenger vet om, mitt hjerte alltid vanker, sang de, og en luke åpnet seg og hennes ansikt ble kjærtegnet av Guds hånd, han tegnet en linje fra den hvite vei hun vandret på til en seng som står og venter, i Jesu føderom, velsignet julenatt. 



Kommentarer

Nye kommentarer er ikke tillatt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer