Gå til hovedinnhold

Fotballfeminisme




Fotballfeminisme


Over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de ballspillende kvinner er til pynt. Men her er så taust.


Av Tone R. Skartveit


- Jeg kommer aldri til å like å se damer spille fotball, aldri, sier mannen i huset. Og han får støtte fra uventet hold, fra sine barn, sønner og døtre, de nådeløse, oppvokst i de frigjortes tid, uten kjønnsstereotypiske overbygninger, samtidens friskeste skudd på generasjonstreet, som med analytisk blikk ser en saktegående greie, en gjeng framtunge frodigheter på en oversized bane, som små paljetter på en dansende bluse, feminine utøvere løpende etter en ball, på tilfeldighetens vis, målløse i all sin fremferd, i et spill uten spenning, uten styrke, uten briljans.
- Fotball er for menn, sier far og barn og er ufravikelige i sine standpunkt.
Og mor tenker at de tar feil. De ser uten å se. De taler uten å tenke. For i fotballens rike er ikke alle like. Her er mangfold. Og kjønn med ulike fysiske forutsetninger. Som på hvert sitt vis utvikler sine ferdigheter. Fra de første barnlige utprøvelser til seriespill i øverste sjikt. En gutt og en jente som har trent like mye like lenge, trakterer ballens uforutsigbare vei og spillets iboende muligheter på ulikt vis, fordi de er forskjellige, med individuelle muligheter og biologiske anlegg. Likevel vurderes prestasjonene deres med samme målestokk. Urettferdig, tenker mor, og minnes den banebrytende feminist Simone de Beauvoirs ord, med aktualitetsverdi langt inn i fremtiden, direkte ut på fotballbanen:
- Å være er å være blitt, man er gjort til den man fremstår som, ja, kvinner er stort sett menn underlegne i dag, det vil si at deres situasjon gir dem færre muligheter: Spørsmålet er om denne tingenes tilstand skal fortsette i det uendelige.
Beauvoir visste nok ikke at hennes kritiske blikk på kvinnenes tilstand for over sytti år siden, ville berøre fotballens utøvere. Den gang var idretten forbeholdt menn. Først i 1970 slapp damene til. Men en fotballspillende kvinne er ufri, hennes hverdag er annenrangs, hennes muligheter underlagt mannens vilje og makt. Ingen offentlig og moderne arena er så kjønnsundertrykkende som fotballens arena. Her er kvinner mindreverdige. Hennes talent er irrelevant. Hun kan aldri oppnå lik status som sin mannlige kollega, fotballbanen er stedet feministenes glemte, kvinnekampens kjemper har ennå ikke omfavnet det balltekniske talent.
- Kvinnefotballen har gjennomgått en revolusjon, fastslår Hanna Helseth i en artikkel på Kilden.no fra sommeren 2006. Seks år senere speider de revolusjonære ut over landet, på let etter likestilte spillere, menn og kvinner med tekniske og taktiske og fysiske ferdigheter som betraktes og verdsettes likt, av klubber, trenere, medier, medmennesker, uten de kjønnstypiske briller på nesen, de som gjør at ballspillet på den grønne bane ses som en idrett skapt og formet og bare egnet for muskuløse menn. De revolusjonære ser og ser, men hva ser de, hvor er likestillingen hen, kom tilbake igjen, eller har revolusjonen i det hele tatt funnet sted? For er ikke folkeholdningen fremdeles formulert av de mest maskuline blant oss, menn med politisk og strukturell og definerende og utøvende makt?
Lørdag morgen i midten av november, husets stemme er dempet, en radio messer sine morgentrøtte mimringer ut over eteren. Folkets Nitime er on air, dagens sendeflate er farget av fotball, yes, fotball, folkens, fullt og helt, ikke stykkevis og delt, for i morgen, i morgen er dagen alle venter på, den store cupfinalen 2012 finner sted, en outsider møter en insider, og radioens reportere er i morgengatene med sin oppsøkende mikrofon og drøfter muligheter og målsettinger med forbipasserende og andre passende og måkene skråler og slipper sine bløte, fiskeluktende ekskrementer fra himmelrommets laveste høyder, ned i hodene på hardbarkede fotballtilhengere, de hyllende horder som ferdes, fulle på pils og pizza og pølsemenyer fra nærmeste bensinstasjon et sted nær Ullevaal stadion, yeah, Hødd er ikke kødd, Tromsø skal dø, og reporteren ler og setter over til studio igjen og der forteller de opprømt at snart kommer fotballallviteren Arne Skeie inn til oss, jada, vi vet at i dag spiller kvinnene sin cupfinale et annet sted, men, sier nitimens frontrøster og røper sin grunnleggende holdning, men i dag, i dag skal vi ikke gjøre det kvinnelige slag, bortsett fra å snakke om i morgen, herrefotballens morgen. Som vanlig. Intet er forandret, år etter år vektes herrenes ferdigheter som viktigere og mer interessante og bedre utviklet enn kvinnenes. Fortell ikke at fotball er største jenteidrett i landet vårt. Si intet om at kvinnenes landslag er tidligere verdensmestere, olympiske mestere og europeiske mestere, mens herrene kun har en OL-bronse fra 1936. Unngå å nevne at kvinnelig fotballutøvere er teknisk og taktisk og fysisk i verdensklasse. La dem stå slik, flinke i all sin ferd, men uomtalt, underkommunisert og fjernt fra allmennhetens interessefelt.
Hvor er revolusjonen hen? Kom tilbake igjen, alle dere frigjorte og likestilte, dere som jublet den gang i 2006, eller var det i 2007, da landslaget erobret sine medaljer. For over kvinnenes fotballbaner ligger et rosa teppe. Og de ballspillende kvinner er til pynt. Fremdeles. Feminismens kamprop er fraværende. Guttene får de beste treningstidene. Og banene. Jentene må nøye seg med leftovers og stille bakerst i tildelingskøen og slite sine knotter på grusen når klubblagets 13 år gamle soon-to-be-men-spillere skal møte serieleder, guttene får kjempe sin kamp på kunstgresset, kvinnene er alltid i skyggen av mennene, og frustrerte fotballjenter sender sine betraktninger i brevs form til lokale avisers leserspalter: Hvorfor, spør de, hvorfor opplever vi alltid å komme sist i køen når treningstider og kamparenaer og utstyr tildeles?  Er vi ikke like mye verdt som guttene? Nei, vi er ikke det, skriver de. Selv om vi er like flinke. På vårt vis.
- I dag er det ingen som mener at det er feil at jenter spiller fotball, sier professor Harriet Bjerrum Nielsen til Aftenposten to år tilbake i tid. Tema er kjønnsforskjeller i idretten. Ingen sier at det er feil, men medienes fotballhverdag viser noe annet. It’s raining men over alle spalter. Og jentenes følelse av å bli forbigått forteller om en grunnleggende holdning, en struktur, en åpenbar tanke om at menn er best, og fortjener mest.
- Kvinnen er ikke offer for noen mystisk skjebne; hennes særegenheter får sin betydning fra den meningen de tillegges, og de kan overvinnes så snart man oppfatter dem i et nytt perspektiv, skriver Simone de Beauvoir i Det annet kjønn fra 1949. Fotballens dyktige kvinnelige utøvere fortjener et annet perspektiv. For de kan. Og de vil. Og de er viktige.
- Jeg tror fotballen har tatt over noe av den rollen religionen en gang hadde, sier idrettsforsker Hans Hognestad til Klassekampen. Tribunen er et sted hvor folk møtes på tvers av sosiale klasser. Og de hyller sine guder på banen. Sine mannlige guder.



Kommentarer

  1. Det verste er at du har rett. Damefotball er annenrangs, iallfall med dagens linser og briller. Nå syns ikke jeg det er så gøy med herrefotball heller, men det er en annen sak. Dette gjelder jo også i hoppsporten. Likestilling er et rart ord. Likeverd er bedre. For vi ER jo forskjellige, men selvom menn har mer "upper body strength" betyr det ikke at de er mer verdt.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...