Last mitt skip, sønn

ESSAY  

3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020

Last mitt skip, sønn

Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den?

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig.

Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital.

Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud.

Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett.

Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene.

Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og begreper og bilder og bokstavrim, preget av lyder du ikke hører og tanker du ikke kjenner igjen, og støv som fyller tastaturet og letter litt og faller ned igjen for hver gang mine fingertupper treffer en bokstav, og dufter du ikke kjenner, fra hunden på det loslitte saueskinnet rett ved døren, og fra den kalde kaffen i koppen med påskriften verdens beste mamma, den står under skrivebordslampen og minner meg om en av disse livslover, den som sier at det er ingenting av det jeg har, som jeg ikke har fått. Men det vet du jo. Og slik stiger bønnen, den stiger i takt med tastetrykkene, i rytmer jeg ikke tør kjenne, høstet fra turer og tanker som snodde seg langs veier jeg aldri visste at jeg kom til å følge. Tror jeg.

Ja, jeg begynner med en bønn.

Last mitt skip, sønn. Lov meg at du laster det. Men ikke med prydefulle peoner og vaiende prideflagg og handleliste for viktige innkjøp i taxfree-butikken og skolekrav om færre ord i bøkene og flere megabytes til skjermene og flyt på internett og tusen passord og robotiserte skolisser og digitale romaner og bærekraftig bestikk og kvotesystemer som frigjør ku-vennlighet i kraftkommuner vi besøker underveis på dette livsseilas. Nei, ikke med slikt. Jeg skal seile i hundre år, sies det, i tidens skiftende farvann. Og når seilasen er fremme ved sitt mål, skal verden være levelig og løfterik og jorden full av ren luft og grønne marker og fiskerike elver og sort jordbunn med feit meitemark og yrende mikroskopisk liv og forlokkende trær og innbydende frukter og sildrende bekker og myldrende hav, og vi skal være mette og glade og trygge og tenkende og kreative og aktive og fruktbare og fredfulle og sorgfrie og fulle av livsånde i all vår ferd. Og vi skal ikke blindes underveis. Nei! Vi skal ikke rammes av dette shifting baseline-syndromet, vi skal være hundre prosent bevisst hver eneste tanke, hver eneste målbare enhet, hver eneste nyanse i naturens pust, hver eneste smak av malurt, hver eneste utakt med fornuftens resonnement, hver eneste knirkende planke i et hus bygget for bruk. Ikke kast.

Så last mitt skip, sønn. Lov meg at du laster det. Men ikke med dette bullshitpseudoverdiskapende praktverket av et system som skaper de overflødighetsvindene som fyller skipets seil. Før meg bort fra den slags, fjern dette rastløshetens kontorlandskap fylt av søkende sjeler fanget av dataskjermens narrespill, der tomhetens vareproduksjon bygger luftslott ingen kan bo i. Vis meg heller plogens metode og jordet som må ryddes og steingardene som ble bygget med bondens bare hender, og som står der nå, som mosegrodde og standhaftige vitner om slit og svette og evighetens brukervennlige byggverk, og last mitt skip med denne fortidsbondens redskaper og pågangsmot, ja gjør det, sønn, last mitt skip med haugianismens åndelige og fysiske kraft, og med almuemenneskets aktverdige innsatsvilje og jag etter endring og rettferdighet. Sa jeg seil? Vi durer jo av gårde på høyteknologisk motorkraft, underlagt den kunstige lydens brutale monotoni og frarøvet enhver nærhet til bølgens lyd.

Nei, hva sa jeg. Last mitt skip, sønn. Men aller først, fjern motorene, og bensintankene, og plastikken, å, denne plastikken som brenner i solen og stinker som dødmannspust under sommerhimmelens hvelv. Reis heller fokkemasten, stormasten og mesanmasten, heis alle seil og fjern mannskapet som brukte fly for å ankomme havnen. Lær din flokk å fange vindens kraft og følge bølgenes metode og seile som en fighter på de sju hav. Og gi dem kunnskap om treverket, om plantene, om røtter og musikk, lær dem å synge, og la døtrene dine gynge i hoftene og bære sin kropp med stolthet. Og last mitt skip, sønn.  Med to av hvert slag. Ja, du hørte rett. To av hvert slag. Jeg er helt konkret, dog en smule bibelsk i all min lignelse og noaharkiske anmodning; to fisker, to fugler, to ugler, to katter, to mennesker, to dalmatinere, to øgler, ta fredfulle og forsonte sjeler, slike som utfyller hverandre, liksom våre foldede hender, og la dem skride om bord, bærende på denne livskraften og iboende kunnskapen, this animal spirit, eller himmelspråket om du vil, dette spor av Guds ånde, som gjør at verden ikke bedras, ikke synker, ikke smelter, ikke smitter, ikke misforstår, ikke oppløses, ikke forgiftes.

Last mitt skip, sønn. For alt mitt er ditt. Fremtiden er i våre hender, ikke bare i dine, du unge gutt. Vi skal seile sammen, men du må hjelpe meg, og jeg må lære deg. Så last mitt skip, sønn, med kunnskapsoverføringens kunst, denne magiske kapasitet som engang bygget grunnmurene i vår væren, fra generasjon til generasjon, men som modernitetens effektivitetskrevende vekstkurve forkledd som frigjøring og personlig karriere, fjernet fra menneskelivets hverdag og fanget i barnehage- og sykehjeminstitusjonenes sjelelige isolat. Akk, hva er det vi holder på med? Hvor er kjøkkenhagene og potetåkrene og kornmarkene og frukttrærne? Hvor er allsangen og noteheftet og det musiske mennesket som arbeider nynnende og sovner til sin moders melodiske messe? Hvor er grønsken på knærne og jorden under neglene? Hvor er læreren som peker på linerlen og ber alle lytte i stillhet og forteller barna om fuglens ferd over kloden? Hvor er bestefaren som holder sin pjokk i hånden og rusler en reise langs sjøkanten og viser tang og tare og fisk og fjordens skjulte og synlige matfat og sevjen som stiger i selja og senere kvister greiner til fløyter fylt av naturens egen lyd? Hvor er bestemoren som lærer sine barnebarn omsømmens under og strikkekunstens baselines og brødbakingens grunnmål? Se min kjole, den er sydd av gardiner, alt hva jeg eier, det er brukt fra før. Eller se min gartner, han er god på kompostering, alt hva vi spiser, det er egen vekst. Eller se min fisker, han har senket snøret, alt hva han fanger, forvandles til en rett.

Ah, jeg vandrer langs veier hvor grøftekanten er grønn og frodig og likevel vet jeg intet om planetenes liv og væren og navn og funksjon og betydning, hva skal jeg si når mitt barnebarn spør hva blomsten heter eller hvorfor den dufter? Jeg ser estetikkens herbarier i hver en byhage, fra frø er du kommet, til pryd skal du bli. Her dufter til tider gress. Og luften dirrer av lyder. Men stillheten er en antikvitet. Stillheten forsvant en gang før du ble født, sønn. Ingen tør hvile, alt skal forbedres og fornyes og fortjenes og formidles og hver eneste time er tingliggjort, den åndeliges væren er fortidens snobberi, nå er øyeblikket fremtiden og fremtiden øyeblikket og intet øyeblikk er uten forbruk og slik skal din søndag være, sønn, som alt annet, vekst, vekst, vekst, over hele linja, dog ikke i evne til selvforsyning, eller mestring av egen hage, for all del, fang deg selv i selfiens vidvinkel og foren eder aldri i annet enn kjøpekraftens tegn. Nei, en bie er alltid til besvær og en humle som fortumlet kravler opp fra skråningen som varmes av vårens første solstråler, blir kappet i to av Mr. Robot som mekanisk følger sine selvstendige kurver og ferdiglagde program. Hva er det jeg snakker om? Humlen? Du vil uansett ikke til merke den, vil du vel? For din tanke monne flyve så vide omkring, over globale grenser og inn i skyer fulle av digitale mønster og systemer som bare Jobs og gjengen forstår og lys og farger og forunderlige liv og influensere og bilder og Fortnite og FIFA og Facebook. Og ditt blikk, ditt blikk er fanget av skjermen, den iphonetiske, hvor friheten er så forunderlig formfullendt i de sydende, globale nettverk, dog så inderlig fjern fra det faktiske liv. Du ser og ser, og krummer nakken og glirer med øynene og kjenner en verkende iling i skuldrene og nedover ryggsøylen og krummer nakken enda mer og søvnen er en flimret tilstand som inntreffer med sporadiske stønn og tekstene du leser er korte og enkle og uten språklige sprell og kraft og oppmerksomheten din er en flakkende ressurs over grenseløse digimarkeder og kjøpekraften en aktiv klovn i kredittens karneval. Nei, tretten humler er frikjøpt fra Norgesglassets klamme tilværelse, og Tarzan og Donald og vidåpne sommertider er for lengst glemt og gjemt i den gamle poetens mesterverk, forlagt i en støvete bokhylle ingen vil vedkjenne seg ansvaret for. For ingen helt er som gameren, eller youtuberen, eller vloggeren, eller instagramsmåbarnsmoren som løfter vekter og flekser muskler og er ærligere enn morsmålet ditt noensinne kan bli.  

Nei, last mitt skip, sønn. Last det med frø. Og la dekket være åpent for ekte, ufiltrert sol.   

Hva sier du? Lurer du på hva et frø er? Kom, sett deg her hos meg, og vent litt mens jeg stabler vedkubbene og fyrer opp bålet. La tankene fly og se stjernene funkle der oppe på himmelen, følg flammenes dans i kveldsmørket og hør ulvens fjerne sang. Nei, den er ikke farlig, sønn, verken for deg eller sauene eller geitene, så lenge du er på vakt, og hyrder din flokk som en hyrde skal, og har spretterten klar, i tilfelle kjempen kommer, for det hender jo at den går sine egne veier og jager som et rovdyr inn i flokken din.

Frø, sier du? Jo, nå skal du høre.

Frøet er livets opphav, frøet er hele himmelen samlet i en ørliten kjerne, frøet er vekstens forsanger og løpets hare og sommerens vår og viljens tvilling. Uten frø finnes ikke liv. I frøet er forbruket, industrien, butikken, brosteinen, fiskekraften, bonden, brødet, salmen og popsangen. Men en gang valgte våre forfedre en vei, de grep en frukt og spiste og fikk denne kunnskapen om rett og galt til selvstendig utnyttelse. Samtidig falt et frø fra livets tre. En ørliten fugl fanget det i sitt nebb og fløy av sted. Ingen vet, bortsett fra barnet, hvor fuglen fløy. Og når barnet peker, nikker de forente stater og frittalende presidenter og styringsvillige politikere og næringslivsledende storfolk, ja de nikker samtykkende, og ser ut som de lytter og tar sine selfies og formidler sine postulater og fremtidsbevarende taler og snur seg og ser at keiseren er flott i sin nye drakt, å, så flott han er, mens fuglen og frøet og barnet som peker forsvinner fra deres åsyn.  

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal avslutte, egentlig.

Kanskje slik: Jeg har en hverdag. Og den likner deres.

Eller slik: Jeg bærer på en verselinje fra et levd liv, en fars setning. La oss bruke opp, før vi bytter ut, jenta mi.

Eller kanskje det passer å slutte med en sangstrofe, den som klinger så sterkt i mitt indre landskap, min båt er så liten, og havet så stort, sammen med dette snodige minnet om den naive, enkleste barneleken, mitt skip er lastet med.

En læresetning, en lovsang, en barnelek. Omformulert til en ordrik bønn.

Nei. Jeg slutter ikke slik. Ah, her er jo intet som likner nytekning av økonomi, og kraftfull, oppsiktsvekkende strategi som sikrer en god velferd for alle våre barnebarn, de som enda ikke er av denne verden. Eller? Finnes en formel skjult i disse tre elementene? En grunnmur som ikke raser ut selv om det stormer?

Ord i flyt. Dansende støv på tastaturet. Duften av kaffe. Koppen og innskriften, verdens beste mamma. Jo, jeg avslutter slik. I all min svakhet. Jeg kneler og ber deg: Last mitt skip, sønn. Og la oss seile, sammen, fra havn til havn, og vise dette verdens folk alt hva vi har kjær.