Den fremmede

Publisert i Harvest, august 2023

 

Den fremmede

Å se alle disse menneskene, med blikket ned mot høyre eller venstre hånd, som om de holder en liten fuglunge der, så myk i dunet, så forsvarsløs.

Å se dem stå der ved bussholdeplassen, eller ved togstasjonen, eller gående langs fortauet, eller skyvende på en barnevogn langs turstien, eller sittende på benken i parken, eller i utesofaen ved kaféen, å se dem slik, overalt hvor du ferdes, alle med blikket ned mot denne hånden, hodet hengende litt fremover, en femten graders bøy i de øvre sju nakkevirvlene, og øynene festet på smarttelefonens vesle, lysende skjerm, det er å se et folkeferd i transe, trollbundet av det uforpliktende, fjerne livet, teknologiens makt over de levende sjeler. For de holder ikke fuglungen, de beskytter ikke det forsvarsløse, nei, de holder døden i sin hånd, dette livet i en digital utgave, forflatet, forminsket, skjermet. 

Å, hvordan ble det slik? 

Vi ødsler våre evner. Tankenes fortryllende kraft er lagt i lenker.

Vi kaster bort våre hjerteslag. Vi ser ikke omgivelsene. Vi ser ikke hverandre, våre blikk vil aldri møtes. Alt dette omkring oss er så fremmed. Så fjernt fra våre øyne. Så fjernt fra våre tankebaner. De nære ting, de ytre anliggender, nærhetens nærvær, er fremmedgjort, forunderlig fremmedgjort. Alle oss som har denne skjødesløse nakkevinkling og hodet dinglende på slitte hengsler og det digitale blikkets begrensede øyemuskulatur, ja, alle oss, rundt halvparten av verdens åtte milliarder mennesker, vet vi ikke at et løftet blikk gir hjernen lys? At hjernens lys gir lyst til latter? At latter gir liv til gleden? At gleden åpner sansene? At åpnede sanser gir forsterket bevissthet? Bevissthet som lar oss se mer? Føle mer? Filosofere mer? Være mer? Ånde mer?

De små hendelsers nærvær er hverdagens særegne toneart.

Det å løfte blikket og å merke seg de enkle ting, så som vimpelen som blafrer i nordvesten, denne piskende lyden fra den ytterste kanten, de bølgende og harde bevegelsene i stoffet og rødt og blått og hvitt som matcher himmelens blågrå fargetone og trærne som rasler med siste rest av høsten i intens lek med skylag og vinddrag og svaler i samlende jag fra hengende strømkabler til struttende greiner og høyvokste gressplener og snorrette tak, har du merket deg det? at alt påvirker hverandre, fletter seg inn i hverandre, utfyller hverandre, og gir næring til fantasien og smidighet til refleksjonens rutsjebane, har du? det ene drar det andre med seg, en observasjon gir en refleksjon som skaper en forståelse som åpner en lengsel som gir en plan som blir en begynnelse som bygges opp og utvides og slik blir flagget i nordvesten til en fundering over flaggets opprinnelse og frihetens fravær og nasjonalitetens grunnfestelse og tilhørighetens betydning og før og her og nå og i morgen, i morgen, hva er vel et flagg i morgen, om vi ikke ser det, og hva er vel skogen og trærne som vinker med halvnakne greiner, om vi ikke ser den, om vi ikke husker at en gang ble frøet sådd av et menneske som kjente håpet i jorden og i marken under føttene og ville, virkelig ville, vekst og avlinger og fremtid for seg og sine, frøet, ja visst, sådd av hvem, sa du? jo, av bonden som ryddet marken der nede ved sjøens bredd for to hundre år siden, han som brøt armbak med bygrensen hver eneste dag og målbevisst bygget steingarden uten motorkraft, men med visdom og hest og spett og spade, steingarden som stadig omkranser den vesle barnehageskogen, der hvor fremtidens byråkrater varsomt får nærområdets signatur i sitt oppvoksende sinn, lekende småkropper omkranset av disse vitnesbyrd om fordums tid og frø og slit, en steingard så mosegrodd og standhaftig, å, jeg klarer ikke å la være å gjenta meg selv, jeg vet jeg har gjort det før, nevnt denne bonden og marken og steinene, men de har satt sitt gråstengte stempel på  min melankoli, og de står slik, omkransende, definerende, rundt en luftegård for småtasser som må vente i pedagogiske omgivelser, vente på foreldrefolket som skaper og forvalter og fornyer og verdiskaper, de fleste touchende på skjermer og sittende på stoler med hjul, krumbøyde i nakken, med musesyke i anløp og degenerert muskelkraft og fullstendig uten tanke for frø og jordens magi og forfedrenes fortreffelige sans for naturens råmateriale.

Å, hvem kan seile foruten vind og legge merke til de små, små ting, for så å tenke store, frydefulle tanker der omkring, seilende alene, langs kystens spisse skjær, om blikket stadig er vendt mot smartskjermens flate liv? Å, hvem kan se høstens komme, og finne ordene som fanger de falne bladers skjønnhet, hvem er vel seende som Garborg eller Obstfelder når skogens manke fjernes fra sin livsnerve og faller til jorden, til jorden, intet dør så vakkert som blade, ja, hvem ser slikt når blikket stadig er fanget av mobilens apper? Å, hvem kan gå og drømme i bråkete bygater og omgjøre de asfalterte dybder til poesi, ja, slik Nilsen gjorde den gang, hvem ser alle de lange gater og høye buelamper, og undrer seg; hvor ble denne ideen om lyktestolper unnfanget, i hvilken tid, og se, fotgjengerfeltets symmetriske hvite linjer, ser du, hvem malte dem og kalte dem sine, og lyktestolpenes glødende krone, den som er en lykt for min fot i de mørke høstkvelder, hvem skifter lyspærene og ordner ledningene og holder nettverkets kraftbaner i gang, og inni der, ser du? bak det rødmalte huset i forstadens nabolag, denne ensomme grusveienes kortklipte kantlinjer, skogholtets jevne stier, disse spor av gartneromsorg, hvor er deres velgjører, hvem holder dem slik? Å, hvem kan forløse historiens melodi, finne hver tids særegne toneart og sammenføye de store og små hendelser fra før med nå, med poetisk kraft og presisjon, som et musikalsk tidsvitne, og lage en Murder Most Foul for fremtiden, hvem kan skape som Dylan om intet er mer fengslende enn den flate mobilens digitalsosiale, kortklipte og monotone messing? Forstår du hva jeg mener? Er vi på nett? Eller er funderingens kunst, de lange tankers og teksters og refleksjoners kapasitet, gjemt i fortidensskygge, oppløst og nedlastet i de digitale skyers usynlige væren, forpint i epileptiske snapchats og forbigått av multimodalitet, hyperstruktur og interaktivitet?

Jeg fanges. Hver dag er jeg mer og mer bundet. Hver dag mister jeg litt av nærheten til livets sanne puls. Hver dag forandres mine oppøvde evner. Mitt liv er endret. Min nakke er bøyd. Mine tanker er korte, hektiske, haltende, ufullendte. Jeg er en uro. Jeg skjelver i sjelen. Overalt er den med, smartelefonen, fra den ene etasjen til den andre, fra inne til ute, fra ute til inne, fra bil til hus, fra butikk til bil, fra stue til soverom, fra dag til natt, fra natt til dag. Om en del av denne min daglige ferd langs hverdagens verselinje begynner uten mobilen, jeg skal ha en økt i hallen, for eksempel, med fjorten unge utøvere, og jeg setter meg i bilen, vrir om tenningen, og merker at noe mangler, smartelefonen! mobilen! min tilknytning til… eh… til Altet, den er forlagt, gjenglemt, å, som jeg kaster meg ut og løper tilbake, jeg roper inn, hei, folkens, hallo, hører dere, jeg har glemt mobilen, hallo, mens jeg småløper mot inngangsdøren og vet at jeg ikke vet hvor den er og at noen må lete, hører dere, jeg har glemt mobilen, ser dere den der oppe, hallo, er det noen som kan ringe meg og høre om den er i nærheten og jeg har dårlig tid, roper jeg og lar døren stå åpen selv om nordvesten gjør alt kaldt her inne i vår veslevoksne bolig, jeg roper og hører dem romstere der oppe og joda, mamma, den er her, skynd deg, svarer jeg, nå kommer jeg for sent, for flate, og så får jeg mobilen, sammen med et smil og en ekstra kyss på kinnet, som jeg nesten ikke merker, for jeg ser jo på skjermen og sjekker noe og ser at det er et par meldinger der og et tapt anrop og to, tre røde tall på sosiale medier og jeg åpner dem på vei ut, og tenker tanker uten umiddelbar innflytelse, men med nytelsens narkotikum, den umiddelbare fornøyelsens belønning, som formidabel forsterker: Akk, mobilen, mobilen, hvordan hadde jeg klart meg uten den, på vei, i bilen, i hallen, i butikken, hvor enn jeg går i verden, med ungdommen, med hunden, i to hele timer, eller tre minutter for den slags skyld, hvilken lykke at jeg ikke hadde kjørt langt før jeg husket at jeg og hadde glemt den. 

Samtidig pines jeg, for endringen er så merkbar. De korte tankers kors er min bane.

I dypet av neocortex, hjernebarken, syder og bobler en ussel samvittighet. Den som stadig frekventerer De avhengiges bakgård.  

Hva holder jeg på med?

Å, hvordan ble det slik?

Før fantes friheten til å la tankene suse, før fantes muligheten for å være out of reach, før fantes kjedsomhetens venting, på et postkort eller et brev eller en bok eller en avis eller en kjæreste, som var på vei, et steds fra, bortenfor tilgjengelighetens blåner.

Hvordan havnet jeg her, med nakken på utslitte hengsler og blikket mot den smarte skjerm?

Jeg ødsler med tiden, jeg draperer den i døde objekter og plingelyder uten noen form for melodiøs oppbygging og magi. Mitt indre liv korresponderer ikke med det ytre, min sjel og mitt liv splittes av en flat, kald teknologisk duppeditt. Overalt er den med, smartelefonen. Som en utlagt hjerne, en ytre cerebrum. Min lesning av livet endres.

Og jeg er ikke alene.

En halv verden former sin væren på samme vis. Og stadig flere kommer til. Yngre og yngre menneskebarn får sine første syn på omgivelsene forstyrret av den flate, flimrende formidlingens nærvær. Primalskriket fanges i en snapp og filtreres i en fei og formidles i en kortvarig filmatisk fremføring på storyens blafrende scene, og jordmor formaner, her er det klart og kaldt, lukt og leven overalt, alle hyler så, ingen fred å få, dagen i et hopp er mye for en så liten kropp, logg av og legg bort, mobilen, mine kjære, og nybakte foreldre vekkes og forstår og får endelig fred, fred fra presset og kavet, de også, når smartelefonen legges bort, en ørliten stund, akk, så ørliten stund, for intet kan ordnes foruten digital tilkobling, enhver helsestasjon, enhver institusjon, enhver kommunikasjon er prisgitt en digital plattform, du kan ikke forvente å finne frem ved å følge skilting og få øyekontakt med legen og sykepleieren og helsesøsteren og læreren, logg på og klikk på link og sveip og zoom og klikk på ny link husk passord og velg på meny og sveip forbi og husk å lagre passord og velg en uknuselig kode og nå vil du få tilsendt en påminnelse på sms og mail og senere får du en link som du kan bruke for å finne ut hvor dåpsfontenen er og linken til søknad for barnehageplass ligger på kommunens hjemmeside og ventetiden er ett år og da får du en ny sms med påminnelse om helsesjekk for babyen og informasjon og tannkrem som kan benyttes og tran som du får tilsendt ved å følge linken som helsesøster skal ha sendt deg og ammehjelpen er god å benytte seg av dersom du sliter med å legge barnet til brystet, sveip nedover og klikk deg inn på linken og så får du tilsendt en kode som du skal bruke og imens blir brystet ømt, ikke tømt, for det tar tid, akk, tid tar det, og nakken tynges og fugleungen synes som en fjern drøm, et anstrøk av lengsel etter en fjærlett berøring, en fysisk nærhet, en engel, kanskje, en åndelig næring som lindrer smertene i nakkeregionen, de som stråler ut i armene og gjør det så tungt, dette barnet, som skriker og ikke mestrer ammingens kunst, hvor er linken, flate, hvor er linken, sa de ikke at det var en link? og du kaster deg bakover og kjenner at babyen får tak i brystet likevel og slik blir du sittende, mens mobilen får blackout og går i svart og du ser himmelen, for første gang på lenge, den er så vidt synlig fra der du sitter, men du ser himmelen, den er blå, skyer som beveger seg raskt, og du husker at du lekte et sted, over deg var den samme himmelen, blå som denne, du lekte en gang for lenge siden, under et hav av blader, du klatret på mosegrodde steiner, du var så liten, du kjente lukten av sjø og hørte lyden av måker som gapte i vinden, skal ha, gapte de, og du minnes solvarme svaberg og duften av nyklippet gress og griper på ny etter mobilen, hva gjør du? du griper på ny etter mobilen, men du merker deg refleksens kunstige mål, den likner på ammerefleksen, den som ligger klar til bruk i hvert eneste menneskefrø, men den kan ikke sammenliknes, du ser det når, du kjenner melken som kommer, du ser barnet som snur seg etter brystet når det strykes på kinnet, du vet at hun vil overleve, du vil overleve, påkoblet hverandre, uforstyrret.  

Å, denne lengselen. Er jeg ikke frikjøpt? Er jeg ikke fri? Hvor er min frihet? Jeg er bundet. Fastlåst. Innestengt. Jeg er ufri. Å, denne lengselen. Hvorfor lar jeg meg binde? Er jeg svak? Hvor er min styrke? Jeg har muligheten. Til å legge bort. Til å tenke selv. Til å holde en fugleunge i hånden. Å, denne lengselen. Hva er min lengsel? Å leve uten dårlig samvittighet. Uten press. Uten mas. Å leve for å leve. Å sette seg i solkroken. Å se på skyene som speiler seg i vannet. Å høre fuglenes kall fra skogen. Suset i trærne. Hunden som løper fritt. Steg som nærmer seg. Stemmen bak meg.

Javel, sier han.

Javel, sier jeg.

Stillheten mellom oss. Naken, åpen, sann.

Kaffe?

Joda, svarer han.

Jeg går inn i stuen. Henter en stol. En skinnfell. Hører hunden som kommer for å hilse. Logringen, gjensynsgleden, før den løper ut igjen. Ned til bredden, langs vannet. Snuser lenge på en busk.

Ja, sett deg, sier jeg.

Takk.

Han tar stolen og skinnfellen, finner en passende plass. Setter ryggsekken ved døren. Jeg går inn, fyller kjelen med vann. Fyrer i ovnen. Setter kjelen på kok. Står i døråpningen. Solen over skyene. Varmen i strålene. Fargespillet. Dråpene som faller mykt. Duften av nytt gress.

På tur?

Han nikker.

Jeg kom forbi, sier han.

Han tar frem en bok fra sekken. Åpner den. Leser høyt.

 Det er den draumen me ber på

at noko vidunderleg skal skje,

at det må skje –

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at berget skal opna seg,

at kjeldor skal springa –

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Jeg lytter. Lenge lytter jeg. Inn i det tause. Ordene er mellom oss. De danser i skyggene. Myser mot solen. Krøller seg sammen i en krok. Som en sliten hund.

Hører kaffekjelen som piper, og reiser meg.

Vent litt, sier jeg.

Går inn i kjøkkenet. Løfter kjelen av jernplaten. Flammene slikker forsiktig opp gjennom hullet. Viljen i ilden, tenker jeg. Løfter boksen med kaffe ned fra hyllen. Lyden av knitrende ved. Ildens stemme, tenker jeg. To dype skjeer med kaffe fra boksen røres inn i lett boblende vann. Lokket på igjen.

Det dufter godt, sier han.

Mm, svarer jeg, og ser ham gjennom døråpningen, hodet hvilende inntil veggen, lukkede øyne. Jeg tar to porselenskopper ned fra hyllen over vasken. Skyller dem. Drikker vann fra den ene som har et lite skår. Tingenes arr, tenker jeg. Hører ordene fra diktet. Suset i tretoppene. Hunden som legger seg på trammen.

Fløte?

Nei takk, svarer han.

Jeg setter kjelen på en fjøl. Lar den hvile der. Henter Bibelen. Går ut. Setter meg i stolen, klapper hunden. Leser fra Job.

Har du nådd fram til havets kilder?

Har du gått rundt på urdypets bunn?

Har dødens porter vist seg

for deg,

har du sett dødsskyggens dører?

Forstår du viddene på jorden?

Si fra hvis du kjenner alt dette.  

Han løfter frem pipen. Graver ut gammel tobakk. Dunker den forsiktig mot treet i armlenet. Lyden blander seg med ildens stemme. Stillhetens lyrikk, tenker jeg. Han finner pakken med ny tobakk i brystlommen. Stapper pipen. Lener hodet bakover igjen. solen smyger seg frem, solstrålene som varmer denne skjeggete huden, denne gråmalte veggen, denne sultende sjelen.

Gud, sier han.

Gud gir oss drømmen, svarer jeg.

Og lengselen, sier han.

Ja, svarer jeg.

Etter hva? spør han.

Etter det frie, svarer jeg.

Han åpner øynene, tar frem fyrstikkesken, peker mot himmelen.

Ser du? sier han.

Hva da? svarer jeg.

Fugleredet i treet, sier han, åpner esken, tar frem en fyrstikk med rød tupp, ildens lue, tenker jeg, ser ham stryke den med rask hånd mot esken, lyden av flammen som blusser opp,  vindstille, fyrstikken som løftes mot pipen, skjermet bak neven hans, dragene for å få fyr. Innpust er livets salme, tenker jeg. Reiser meg for å hente kaffekoppene.

Den er nok klar nå, sier jeg.

Ja, svarer han.

Og retter seg opp, den ene hånden på pipen, den andre som klapper hunden, blikket mot tretoppene, himmelen.

Jo, vi er fuglungene som Gud holder i sin hånd, sier han.

Jeg tar ordene med meg inn. Løfter kaffekjelen, beveger den i korte sirkler, kjenner at gruten har lagt seg, skjenker kaffe i de to koppene, løfter blikket, ser hunden som reiser seg og løper av gårde. Jeg setter kjelen tilbake på fjølen. Tar en kopp i hver hånd og går ut igjen. En sky legger seg foran solen. Skyggene fra skogens trær har blitt lengre.

Vi når aldri havets kilder, sier jeg.

Han tar imot kaffekoppen med begge hender, pipen i munnviken, løfter blikket. Smiler.

Det er den drømmen, sier han.

Og så hørte vi lyden. Fugleungene som kalte på sin mor.