Pauserom

  Jul Herrens tegn Jeg vil synge din sang, Immanuel. Jeg så stjernen gå opp over stallen i kveld! Å, men jeg har kvaler, for de vil korsfeste din kropp.   Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.   Jeg vil vise din nåde, Guds sønn. Jeg hørte Marias rop da hun fødte i lønn! Å, men jeg frykter min bror, denne krigen og hatets dop!     Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.   Jeg vil knele ved din krybbe, Israelshyrde. Jeg vil dra til Betlehem, følge gjeterne, uten byrde, og se at folket stimler i fred mot ditt himmelhjem!   Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler.

  Skrevet med Guds finger Å, om jeg så deg, Moses, der du steg ned, fra fjellet, med lovens skrift, i Herrens sted.   For et syn du må ha vært, omgitt av flammer, i en ørken, tørr og varm, som en tordnende hammer.   Var du mager, blek likevel? med ord fra Guds finger, på to tavler i stein! Hør, klokkene klinger!   For det var kirken du bar til ditt folk, dine venner! Men du møtte en avgud, bygd av menneskehender!     De bøyde av fra Herrens vei, der ved fjellets fot, glemte havets tørre lei, og Mose store mot.   Å, du ble harm, Moses, og grep de ti bud, ja, kastet dem fra deg, knuste ordene skrevet av Gud.   Alt ditt arbeid, alt ditt strev ble en ny bønn om nåde for ditt elskede folk, en himmelsk, ufortjent lønn!   Å, om jeg så deg, Moses, i all din kraft og nød, ville jeg ha trodd, for å leve etter min død?   Jeg vet ikke! De feilet jo, Israels folk, flyktende fra Egypt, selv de, som på underfullt vi

  Etterklangen Du, min tåre, din vei nedover mitt kinn langs et riss jeg ikke merket før nå, en svak nyanse, en dypere fure en forsoningens føring langs nesens rygg.   Er dette minnets vei? Er det hans spor?   Å, etterklangen, ensomhetens grunntone, du sitter der, på din faste plass, jeg ser deg jo, barnet mitt, jeg kjenner deg, åndedraget, den varme pust, du var min, min, min.   Du, mitt hjerte, dine slag i dypet av mitt bryst i en takt jeg aldri før har kjent, et ukjent pulsslag, en ubrukt åre, lengselens favntak rundt livskraften.   Er dette sorgens sang?     Er det hans spor?   Å, etterklangen, tonespillet fra en kropp, dine lyder, musikken fra vekstens vilje, stegene dine over stuegulvet, de små, søkende, de harde, sinte Guds stjernestøv, barnet mitt, dekker dine riss, i meg, meg, meg.

  Å elske Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant. Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset. Solen lå skjult bak skyggene.     Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega. Se, sjefen gråter, sa noen. Latter. Vinden kom fra vest, med saltet.   Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.   For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg. Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.   Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt. Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt. Stille dønninger, myke berøringer over oss.   Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne. Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket. Naustdøren knirket i hengslene.   I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken. For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd. Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.     Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren. Vi

  Til Samuel på sekstenårsdagen   Trinnvis     Gjør deg nå klar, min sønn, som Josva, til å samle stjernestøv langs skoleveien i en liten boks, uten lokk. Du vet den greien, der du står og kjenner at du finnes, men vandrer i flokk, oppover et fjell, som et ustemt verk, uten at gull utvinnes, og du, du er likevel modig og sterk .   Gjør deg nå klar, min sønn, som Moses,   til å fange solstråler i et vintermørke, med våte hender, uten frykt. Du vet, de vil tørke, hendene, i varmen fra himmelens lykt. Om du synes dagene er kjipe under pliktens åk, i en tidsklemme, uten å kunne begripe - er du ikke redd, lar deg ikke skremme.   Så gjør deg nå klar, min sønn, som Daniel,   til å samle frø fra Kunnskapens tre, i såmannens bunnløse sekk.   gå, gå! med vilje til å be Gud Skaperen, Ham vi sluttet å frykte, om aldri å glemme oss, aldri se vekk, på tross av menneskehetens rykte, folket uten ånd, uten nåde. Vær sterk, vær

  Den vide jord Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.   Han bød oss sitt bord, og sa: Spis mitt korn, drikk min melk, min vin. Min vei er ikke din. Nådens linje går gjennom alt, selv deg som falt, selv deg som falt.   Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.   Herrens sønn er din bror, Han sa: Min tanke er ikke din. Min himmel er høy over jorden, over deg. Guds gode vilje gjenreiser alt, selv dem som falt, selv dem som falt.   Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.

  Linjeavstand   Den første linjen i alt det hvite eller i alt det blå, en enkel utførelse, som love me tender. Å, tegn meg i din hånd, Herre.   Den andre linjen følger etter eller er i nærheten, den tredje krysser, please, return to sender. Å, fyll meg med din ånd, Herre.   Den fjerde linjen faller nedover, eller stryker over, den femte spretter rundt, vilt som in the ghetto. Å, vis meg din vei, Herre.   Den sjette går i sikksakk eller i sirkler, uten linjeavstand, den sjuende er sort og mørk, nei, a mess of blue. Å, la meg hvile hos deg, Herre.