Pauserom

SOMMERFORTELLING Den lange veien til solstolen Vinden er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier, hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa , og ettertankens rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og myser med øynene for solen er us

SOMMERFORTELLING Tiden er en blå stripe Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebå

Hverdagens fabuleringer om håndskriftens fall En kommentar til reportasjen på trykk i Stavanger Aftenbladets Pluss-magasin 6.juni Av Tone R. Skartveit Jeg griper til gråblyanten som ligger i kjøkkenskuffen, og leter febrilsk etter en flik av et ark, noe å notere på, et sted å skrive ned en tanke om hva som bør være med i saken. Og det slår meg i det jeg har skriblet ferdig; håndskriften min er uleselig, vil jeg forstå mine egne ord? Joda, jeg forstår så vidt, og fordi setningene, ordene, bokstavene ble skrevet for hånd, ble hukommelsen min aktivisert. I min hjerne finnes en avskrift, et motorisk minne, innholdet i de skrevne ord er lagret, som et slags negativ, eller en håndskriftens fossil. Likevel kan jeg ikke la være å fundere på hvor lite vi egentlig skriver for hånd, på ark, mener jeg, med gråblyant, for eksempel? Den gradvise overgangen Blyantspisser, viskelær, pennal, notatbok, fargestifter, kulepenn, håndskriftens rekvisitter , fjernes fra hverdagslivets s

Mitt tre Ingen, ingen,  ingen ser skjønnheten uten at skjønnheten viser seg. Alle, alle,  alle ser ingenting fordi ingenting gror av seg selv. Fra Sara Syrin

Klassekampen, på trykk 28. februar  Et bord som ikke vingler   «Vi klarer oss med det vi har», sier Alfredo til sin mor, hun skjønner ikke hvor han får all voksenheten fra, tankene om tingliggjøringen, om materialismen, men Alfredo, niåringen som går på Minutthøyden skole, lever bare som et litterært påfunn, svevende i de digitale skyer, bortenfor de offentlige skuer, «ting er tomhet», sier Alfredo, «og i tomhet finnes ingen vekst».  Spisebordet er billig, men ikke billigere enn det første, laget av en gammel låvedør og drivved, låvedørsbordet var gratis, bortsett fra de fire smijernsbeina, de kostet litt, ikke mye, for smeden var velvillig og vennligsinnet og glad i kreativt gjenbruk og nøysomhet og annerledestenkning, trehundre kroner, verken mer eller mindre. Smijernsbeina og låvedøren, nonfigurative i all sin normalitet, ureglementert i størrelse og umulig å få en passe stor duk til, speilet familiens livslek og forøkning og forordning i femten år. Hver gang et glass

Klassekampen, baksiden, 20.januer Rubens spørsmål   Jeg vet ikke. Men her er mer, ikke sant, mer enn vi kan forklare og beskrive og konkretisere og definere og kalkulere og tematisere og problematisere. Her er mer, mye mer, og jeg vet om en professor som en gang sa at mer skal finnes,  du vet, typisk professorinnstilling, her er mer og mer skal finnes . Jeg tror ikke du kjenner den professoren, for han eksisterer ikke i virkeligheten, han eksisterer bare på liksom, i en bok, en bok som fremdeles ikke er, den lever i sluttfasen, den er på vei, den suser rundt i de elektroniske sfærer, den ferdes på en sky av informasjon som bare noen få kjenner til, den lever i nuet, i underveisen, i øyeblikket. Navnet på professoren er Martinius Minutt, fysikkprofessor MM, han som aldri oppdaget noe, men som elsket å eksperimentere og å lære barn om naturens og jordklodens og universets mange, mesterlige mysterier og finurligheter og småkryp og dufter og usynligheter og synligheter. Han er død

Essay  Døden under lindetrærne Å skrive om naturens fall, folkets selvforherligelse og barnets evne til å se Gud, gir varhet for insektets viktighet. Men varhet gir ingen endring. H umlene faller til jorden, døddrukken på lindetreets honningdugg, eller utmattet etter timevis med søken etter næring i et tomt matfat, eller hormonelt forfjamset, nevrologisk forstyrret, og forgiftet av det importerte treets fremmedart og ukjente stofflige innhold, eller tilgriset av gjæret nektar som gir klisset belegg på pollenbuksene, eller dehydrert i asfaltjungelens midte, uansett; humlene faller til jorden under lindetreets store krone, flere tusen i tallet, og ingen kan helt si hva som er forklaringen, teoriene er flere, hypotesene florerer, men det endelige svaret er en missing link, en fortapt innsikt, en uoverskuelig sannhet.  «I vårt industrialiserte samfunn er forholdet til naturen preget av ambivalens», skrev filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen i en av sine kronikker i Klassek