Gå til hovedinnhold

Rubens spørsmål

Klassekampen, baksiden, 20.januer

Rubens spørsmål
 
Jeg vet ikke. Men her er mer, ikke sant, mer enn vi kan forklare og beskrive og konkretisere og definere og kalkulere og tematisere og problematisere. Her er mer, mye mer, og jeg vet om en professor som en gang sa at mer skal finnes, du vet, typisk professorinnstilling, her er mer og mer skal finnes. Jeg tror ikke du kjenner den professoren, for han eksisterer ikke i virkeligheten, han eksisterer bare på liksom, i en bok, en bok som fremdeles ikke er, den lever i sluttfasen, den er på vei, den suser rundt i de elektroniske sfærer, den ferdes på en sky av informasjon som bare noen få kjenner til, den lever i nuet, i underveisen, i øyeblikket. Navnet på professoren er Martinius Minutt, fysikkprofessor MM, han som aldri oppdaget noe, men som elsket å eksperimentere og å lære barn om naturens og jordklodens og universets mange, mesterlige mysterier og finurligheter og småkryp og dufter og usynligheter og synligheter. Han er død nå, forresten, forskeren og læreren, de fant ham i hans egen seng, i pyjamas, med foldede hender, som om han hadde sovnet midtveis i aftenbønnen, sovnet og aldri våknet igjen, MM forsvant inn i en evig aftenbønn, og de foldede hendene lot seg ikke rikke, det var bare å løfte ham opp i en kiste og føre ham til graven. 
Jeg vet ikke. Men foldede hender forteller oss at han ba til Gud, ikke sant, fysikkprofessoren vendte seg mot himmelens og jordens skaper, atomenes far, molekylenes idémaker, han vendte seg mot den usynlige, ånden, nattens stemme, for her er mer, mye mer, enn vi kan… ja, du vet, og så skrur jeg på radioen, Ekko på P2 i november i fjor, Abels tårn, og de leser opp en guttunges spørsmål, Rubens spørsmål, «hvordan kan noe bestå av noe som lever når det ikke lever?» Og panelets fagfolk, kjemikeren, biologen og filosofen, forsøker å forklare hva liv er, de nevner ursuppe, arv, gjenskapelse, kausalitet, de går i ring, biter seg fast i hverandres faglighet, og så er det nye året i gang og Skavlan spør, ut i luften, til folket, til oss alle, og til fysiker Max Tegmark, han som sier at alt er matematikk, Skavlan spør; hvor slutter universet, og jentungen, hun som er atten år og voksen, egentlig, sier stillferdig; alt det vakre, alt vi ser, det har jo en Skaper, ikke sant? Og jeg tror hun sovner med foldede hender, jentungen, for Gud finnes. Men jeg vet ikke. Jeg bare tror.  

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer