Pauserom

Hverdagens fabuleringer om håndskriftens fall En kommentar til reportasjen på trykk i Stavanger Aftenbladets Pluss-magasin 6.juni Av Tone R. Skartveit Jeg griper til gråblyanten som ligger i kjøkkenskuffen, og leter febrilsk etter en flik av et ark, noe å notere på, et sted å skrive ned en tanke om hva som bør være med i saken. Og det slår meg i det jeg har skriblet ferdig; håndskriften min er uleselig, vil jeg forstå mine egne ord? Joda, jeg forstår så vidt, og fordi setningene, ordene, bokstavene ble skrevet for hånd, ble hukommelsen min aktivisert. I min hjerne finnes en avskrift, et motorisk minne, innholdet i de skrevne ord er lagret, som et slags negativ, eller en håndskriftens fossil. Likevel kan jeg ikke la være å fundere på hvor lite vi egentlig skriver for hånd, på ark, mener jeg, med gråblyant, for eksempel? Den gradvise overgangen Blyantspisser, viskelær, pennal, notatbok, fargestifter, kulepenn, håndskriftens rekvisitter , fjernes fra hverdagslivets s

Mitt tre Ingen, ingen,  ingen ser skjønnheten uten at skjønnheten viser seg. Alle, alle,  alle ser ingenting fordi ingenting gror av seg selv. Fra Sara Syrin

Klassekampen, på trykk 28. februar  Et bord som ikke vingler   «Vi klarer oss med det vi har», sier Alfredo til sin mor, hun skjønner ikke hvor han får all voksenheten fra, tankene om tingliggjøringen, om materialismen, men Alfredo, niåringen som går på Minutthøyden skole, lever bare som et litterært påfunn, svevende i de digitale skyer, bortenfor de offentlige skuer, «ting er tomhet», sier Alfredo, «og i tomhet finnes ingen vekst».  Spisebordet er billig, men ikke billigere enn det første, laget av en gammel låvedør og drivved, låvedørsbordet var gratis, bortsett fra de fire smijernsbeina, de kostet litt, ikke mye, for smeden var velvillig og vennligsinnet og glad i kreativt gjenbruk og nøysomhet og annerledestenkning, trehundre kroner, verken mer eller mindre. Smijernsbeina og låvedøren, nonfigurative i all sin normalitet, ureglementert i størrelse og umulig å få en passe stor duk til, speilet familiens livslek og forøkning og forordning i femten år. Hver gang et glass

Klassekampen, baksiden, 20.januer Rubens spørsmål   Jeg vet ikke. Men her er mer, ikke sant, mer enn vi kan forklare og beskrive og konkretisere og definere og kalkulere og tematisere og problematisere. Her er mer, mye mer, og jeg vet om en professor som en gang sa at mer skal finnes,  du vet, typisk professorinnstilling, her er mer og mer skal finnes . Jeg tror ikke du kjenner den professoren, for han eksisterer ikke i virkeligheten, han eksisterer bare på liksom, i en bok, en bok som fremdeles ikke er, den lever i sluttfasen, den er på vei, den suser rundt i de elektroniske sfærer, den ferdes på en sky av informasjon som bare noen få kjenner til, den lever i nuet, i underveisen, i øyeblikket. Navnet på professoren er Martinius Minutt, fysikkprofessor MM, han som aldri oppdaget noe, men som elsket å eksperimentere og å lære barn om naturens og jordklodens og universets mange, mesterlige mysterier og finurligheter og småkryp og dufter og usynligheter og synligheter. Han er død

Essay  Døden under lindetrærne Å skrive om naturens fall, folkets selvforherligelse og barnets evne til å se Gud, gir varhet for insektets viktighet. Men varhet gir ingen endring. H umlene faller til jorden, døddrukken på lindetreets honningdugg, eller utmattet etter timevis med søken etter næring i et tomt matfat, eller hormonelt forfjamset, nevrologisk forstyrret, og forgiftet av det importerte treets fremmedart og ukjente stofflige innhold, eller tilgriset av gjæret nektar som gir klisset belegg på pollenbuksene, eller dehydrert i asfaltjungelens midte, uansett; humlene faller til jorden under lindetreets store krone, flere tusen i tallet, og ingen kan helt si hva som er forklaringen, teoriene er flere, hypotesene florerer, men det endelige svaret er en missing link, en fortapt innsikt, en uoverskuelig sannhet.  «I vårt industrialiserte samfunn er forholdet til naturen preget av ambivalens», skrev filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen i en av sine kronikker i Klassek

Adventsfortelling fra Himmel og hverdag På vei hjem Julen skal ikke være slik. Ikke livet hennes heller. Ella ønsket aldri å være alene. Helt alene, forlatt på jorden uten en eneste slektning rundt seg. Men Ella er gammel. De andre er borte nå. Hjemme hos Gud. Anders, mannen hennes, døde for tre år siden. Broren for til himmels for lengst. Og nå er Ella alene. Ingen av dem fikk barn. Alt er tomt. Huset, stuen, kjøkkenet, hodet hennes, hjertet. Alt er tomt. Hjemmehjelpen var nettopp innom med mat, frukt, kaffe, en boks hjemmelaget fattigmann. Ella takket. Smilte. Ga henne en klem. "Men hva gjør du fremover, Ella?" Hjemmehjelpen likte ikke at Ella var så alene. "Er du sikker på at du ikke vil feire julen på eldresenteret sammen med de andre?" Ella pleide hver dag å dra til eldresenteret som lå bare fem minutters gange fra huset hennes. Noen ganger ble hun hentet med bil, når veiene var glatte. Men det var best å gå. På senteret spiste hun lunsj, deltok i s

Mine ord er dine  To generasjoner, to ulike musikalske utgangspunkt, to ulike liv forenes i en tekst. Hurt er unge Trent Reznors avkledning, i dypet av seg selv finner han ordene; " I hurt myself today, to see if I still feel ", skrevet før han ble rusmisbruker, før han ble fanget i russpiralen, som en siste sang til albumet The Downword Spiral, fra 1994. Johnny Cash møter seg selv i Reznors sang, han ser sin egen livsreise i de såre setningene, versene er hans verden, og Cash gjør sin versjon, en versjon som varsomt rører og beveger,  " som en klem fra Gud ", sa Trent Reznor til musikkmagasinet Uncut i 2005, to år etter at Cash var død.