5. oktober 2014 Gledens endelikt, eller bare førti Stillhetens øy, jeg ser, men jeg vet ikke hva jeg ser. Jeg lytter, jeg leter, jeg vet. Men hva vet jeg? At verden er svart i sin sjel? At Bob Dylan ble frelst, men sovnet? Stillhetens øy, jeg ser en kinesisk syttenåring og synes han likner deg. Jeg leser, jeg løfter blikket, jeg ser. Men hva skimter jeg? Din løgn? Din forvrengning av sannheten? Din stagnasjon? Stillhetens øy, jeg vil løfte deg og kaste deg i dypet av løgnen. Jeg søker, jeg skriver, jeg lengter. Du, Stillhetens øy? Liksom. Stillheten er sangen som ingen synger, stillheten er savnet som ingen savner. Kyrne rauter, fanget i drømmen om kortreist mat. Bonden hever sleggen og kutter strupen og blodet farger høstmarken med løgn. Bybarnets løgn. Stillhetens øy, jeg roper på deg, hører du, jeg roper. Du lytter, du puster, du senker deg ned i havets dyp. Men hvorfor? Laksen er kunstig, maten er kald, hjertet i utakt. Gatelyk
Et utvalg av mine tekster