Gå til hovedinnhold

75cmx40cm

Sommerfortelling


75cmx40cm

Så er kampen mot fluene over, den verste kampen i hvert fall, her er flere igjen, men de er langt fra hissige og hektiske og de tåles, til en viss grad, så fremt gradestokken holder seg et par grader under 20 pluss, ja, varmen ruslet saktmodig mot nord for et par dager siden, og lot døren inn mot høsten stå på gløtt, et ørlite snev av kuldens kraft snek seg gjennom døråpningen og fant veien til Stillhetens øy, mindre sol og mer innetid, uten fluesmekken limt til hånden frigjøres tid og energi og annet som gir inneliv verdi, et fjell med gamle aviser puttes i en Ikeapose, og en pose til, Morgenbladet fra mars og D2 fra april og Klassekampen fra mai og påskeegg og påskerebuser på grønne lapper, alt fjernes, og den gamle børsten til doen erstattes av en ny, det gamle dekket under kjøkkenvasken rives bort og et nytt klippes til av en ubrukt voksduk med røde blomster, søppelet puttes i bilen og fraktes til Jokeren og kastes i containeren, ved butikken kommer
kokken Anita over veien, gjestehavnens grunnmur, drivkraften, hånden som svinger tryllestaven og rører ved sommerens liv og leven slik at det gløder og glitrer og gleder, hun har laget komler av 54 kilo poteter, 54 kilo poteter, intet kunstig, rent produkt, med salt kjøtt, gjestene må vente litt, ta seg tid til leve langsomt og bli sultne, no fastfood here, folkens, Anita rører og kokkelerer og smiler og der kommer tallerkenen, med fett og kålrabi og alt som skal til, men 54 kilo poteter, hvor mange komler blir det? hm, kjøreturen hjem er en reise fra bunn til topp, oppover, mot tunge skyer som sklir inn over hyttetaket, himmelen byr av sin fuktige overflod, og malingsspannet med hvitt hentes frem fra boden, men penselen og rullen fra forrige sommer er hard som sement, ubrukelig, far i byen får ta med seg et nytt sett når fredagen ankommer og frigjør ham fra arbeidets plikter, hei min kjære, ta med malerkost og rulle og fôr til hunden, blikket vandrer rundt omkring, her er mye som kan og bør behandles på et eller annet vis, tidens bruk rufser til, levd liv setter spor i vegger og gulv og møbler, og der er nå det vesle hullet som musene liker så godt når byfolket er borte, like i overgangen mellom kjøkkenet og stuen, foran stuedøren, fremdeles, andre sommeren på rad, ved gulvlisten, hei kjære, jeg bestiller beslag til hullet foran stuedøren, men hvor er nå målebåndet, har vi ikke målebånd her på Stillhetens øy, kanskje, nei, en liten, rosa linjal, full av prinsesser, fiskes opp fra boksen med fargestiftene, listen måles, femten centimeter pluss femten centimeter og så videre, 75cmx40cm, jo, så stor må blikkslaget være, tenker jeg, og åpner pc-en og søker på Stavanger Blikk og finner en adresse, elektronisk, så klart, bredbåndets velsignelser er linken til bylivet, online epost etableres og jeg forteller om hullet og musene og det gamle treverket som gulvet er laget av i en kortfattet mail, er det noe som kan bestilles hos dere? 75cmx40cm, grå?

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer