Pauserom

Og dagene lukker seg Stillheten er i tretoppenes sang. De roper i smerte. Bladene brekker seg, mister feste, snart er tiden inne. «Hei, hytten, her er vi», sier minstemann, snart sju år, buksene er for korte, sommerveksten synes, han hopper ut av bilen på toppen av grusbakken, storbyen i horisonten, sjøen, dypet, himmelen. «Her er vi!» Stillhetens øy, du venter på meg . Stillheten ligger i dypet av bergartene. De løsner, knausene raser gradvis sammen. Steinene dekkes av mose, usynliggjøres. «Vi løper ned til huset, mamma», sier minstemann, i Liverpooldrakt, kortermet, sørlige vinder gjør høsten varm, han løper, andreklassingen, sammen med sin beste venn, nedover bakken, skyene holder takten, bølgetoppene er hvite, Finnøy til høyre. «Vi løper!» Stillhetens øy, du bærer mitt såre savn . Stillheten fanges i høstregnet. De er våte nå, markene. Sauens ull er tykk, fuktig, døende. «Ah, endelig tilbake, mamma», sier skolegutten, trør ut av skoene og kravler opp på

Bokblues De er så mange, bøkene, altså, de blir til overalt, romanene, altså, min bok bråker så fælt, uskreven, altså, ordene er sprettballer, inni meg, altså, ah, kan noen hviske meg slutten, til verket, altså, hviske meg midten samtidig, min bok, altså, jeg er så sliten, hodet mitt, altså, for de er ikke blanke, arkene, altså, de er ferdigskrevne, sidene, altså, og oppbrukte, ordene, altså, økologisk sett visner alt,  i meg, altså.

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept. No strings on me Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale. Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt. Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, st

SOMMERENS SISTE   Øyeblikkene Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. De ubehandlede, unøyaktige øyeblikkene, de som inntreffer uten forvarsel, som inntas uten byens dannelsesfilter, som oppstår som en uforutsigbar anelse, med røtter i dypet av fjellgrunnen og kraft fra markens mange lag og luft fra den syvende himmel. Som når du sitter i solstolen, helt på kanten av bryggen, like ved de nye sjøhusene som ingen bruker, litt bortenfor Jokeren og kaféen og det brusende gjestehavnstrandlivet, du er publikum som sitter i salen, sommerens skuespill er lett og luftig, solen berører sjelen med sine balsamerende stråler, ja, solen berører sjelen, rytmen er en mørk stemme som fremfører en dvelende melodi, Higgs Boson Blues, ja, det er Higgs Boson Blues, du ser bevegelse på scenen, du er partikkelen som gir de svevende aktørene masse, de uvitende skuespillere, de ferierende, de bare er , følger takten de ikke hører, de danser uten å vite hva de gjør, uten å vite at

SOMMERFORTELLING Sauen på steinen, eller; lurer på hvordan det er å være sau? «Du mamma», sier veslegutt, i skumringstimen, på vei nedover marken, hunden skal luftes før kveldsmørket gir hvile til kropp og sjel, månen er halv og henger lavt over fjorden, leter etter sitt eget speilbilde og gir et  svakt gjenskinn i sjøen, skyene er fabeldyr som varsomt berører hverandre, hunden løper som en galskapens målbærer mellom gresskledte knauser, Stillhetens øy er i ferd med å gå inn i pausemodus, undringens time tar til; «jeg lurer på hvordan det er å være en sau, mamma», sier han, seksåringen, og ler litt, forundret over sin egen tanke, sandalene fuktes av gresset, han spretter fra den ene foten til den andre for ikke å treffe de brune avføringsspor som buskapen brer over bakken, spor som forteller om dagene med fritt beite og levelig liv i sommertidens æra, brune, saftige klatter som ikke bør tråkkes på. Barfot i sandaler.  Mor ler, «å være en sau, ja, det er å stå på en stein og kikk

Sommerfortelling 75cmx40cm Så er kampen mot fluene over, den verste kampen i hvert fall, her er flere igjen, men de er langt fra hissige og hektiske og de tåles, til en viss grad, så fremt gradestokken holder seg et par grader under 20 pluss, ja, varmen ruslet saktmodig mot nord for et par dager siden, og lot døren inn mot høsten stå på gløtt, et ørlite snev av kuldens kraft snek seg gjennom døråpningen og fant veien til Stillhetens øy, mindre sol og mer innetid, uten fluesmekken limt til hånden frigjøres tid og energi og annet som gir inneliv verdi, et fjell med gamle aviser puttes i en Ikeapose, og en pose til, Morgenbladet fra mars og D2 fra april og Klassekampen fra mai og påskeegg og påskerebuser på grønne lapper, alt fjernes, og den gamle børsten til doen erstattes av en ny, det gamle dekket under kjøkkenvasken rives bort og et nytt klippes til av en ubrukt voksduk med røde blomster, søppelet puttes i bilen og fraktes til Jokeren og kastes i containeren, ved butikken k

Essay Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag. Og de var pensjonister. På oppslagstavlen henger et A4-ark, med ord som kan bli tekster, lange tekster, eller korte. Et av ordene er ydmykhet. Ikke ereksjon. Eller testosteron.  Ydmykhet, enkelt og greit, sorte bokstaver på hvitt ark. Akk, tenker du, atter en gang det samtidstomme utrykket ydmykhet , et bibelsk etterslep, en skygge av fortidens selvfornektelse, en kunstig tilbedelse av den konstruerte Gud, akk og sukk og ork, plis, ikke nå, ikke her, ikke i vår moderne æra, vi er fornøyd, vi vet å holde igjen, vi erkjenner vår egen begrensning, vi hyller dem som hylles bør, ikke sant? Ydmykhet, not, ikke nå, ikke her, ikke i vår frigjorte æra, og i tillegg knyttet opp mot ereksjon, sex, de greiene der, vi