Pauserom

Lengsel De er borte. Lyden av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp. Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio. Fra sykkelsetet så hun dem. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud. To stoler. Klargjort til bruk. En sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under presenningen. Livet som var. Er. Noe annet. Her kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse, hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto. Ung. Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød.  T o stoler.  

Endelig; bylinebråk! For tjue år siden signerte journalistene tekstene sine med navn. Intet mer. Enkel byline. Null bilde, null twitter, null mailadresse, null identifiserende informasjon, bare navn. Teksten om nyheten, fortellingen, intervjuet, beskrivelsen, kilden var viktigere enn alt annet. Pensum på journalistikkstudiet fremhevet journalisten som objektiv formidler, ikke som subjektiv fortolker. Stikkord var metode, analyse , observasjon, språk, nysgjerrighet, kunnskap, maktkritikk, selvkritikk. Før den tid, før for tjue år siden, før verdensveven kom til, før datamaskinen, før oss, fantes ikke engang byline. Teksten stod alene. Journalisten var usynlig. Pressen var den fjerde statsmakt, alltid tilstede, ikke personifisert og menneskelig identifiserbar, men undersøkende, formidlende, spørrende, kunnskapsbasert, selvoppofrende. Nå, nå er alt annerledes. Journalisten er rammen som omslutter det journalistiske arbeidet, han er absolutt og fullstendig tilstede, over, under, rundt og

Nei til Børre For sterkt for Facebook. Hvorfor? "...bryter med Facebooks retningslinjer for annonsering der det blant annet heter at språket ”ikke skal være støtende, vulgært, truende eller generere en høy andel negative tilbakemeldinger.” Språket skal ikke generere en høy andel negative tilbakemeldinger...og hvor ofte etterleves den regelen i Facebook-sfæren?  Også fotograf Michael Clancy, mannen bak bildet av håpets hånd, har opplevd i bli fjernet fra Facebook.  Børre Knudsen og Michael Clancy - begge viser det ufødte livets verdi. http://www.itromso.no/nyheter/article9187595.ece

LIVET, DØDEN, DOWNS "87 prosent av kvinnene som kjente til at fosteret hadde Downs, valgte å ta abort i 2012. Det viser nye tall fra Medisinsk fødselsregister." (Klartale.no, Kari Huse) 21. mars var det den internasjonale Downs syndrom-dagen. Videoen Dear future mom viser veien vi kan velge, håpet, gleden, annerledesheten, livet som er verdt satse på. http://www.youtube.com/watch?v=Ju-q4OnBtNU&list=UUAzPsJi_SFdpPBvbiPc1DNQ

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

Fritekst Mandagsgalskap Ukens første akt – mandagsmorgen, vårlig lys løfter ikke sinnet, vårlig lys leker ikke med frihetsfølelsen, vårlig lys er vårlig lys, tømt for innhold, hverken mer eller mindre. Mandagsmorgen, jeg finner ikke boksåpneren, en ny uke er en hermetisk lukket tilværelse, en hermetisk lukket, en hermetisk, og slik ferdes folket, hermetisk, lukket, inn i livet, uten boksåpner. Ukens andre takt – mandagsmorgen, musikkens mester mestrer ikke tanken, musikkens mester mørklegger nervebanene, musikkens mester er musikkens mester, men tømt for innhold, hverken mer eller mindre. Mandagsmorgen, jeg lytter til nyhetsankerens messende opplesning, en ny uke er stappfull av hendelser og handlinger, stappfull av hendelser, stappfull, og slik ferdes folket, stappfullt, handlende, inn i hendelsene, uten musikk. Ukens tredje fakt – mandagsmorgen, fremdeles mandags morgen.  Vanens vennlighet fører kroppen videre, fra kjøkkenbenk og frokostbord.  Kaffen er klar, kjære, ve

I DAG - spalten, Klassekampen, 11.mars Jeg tenker Fredagspanelet i morgenrushet, oppegående mennesker i umusikalsk meningskamp, knirkende og kverulerende og kalkulerende og morsomme på P2, men så skjer det igjen, neeijj, de tar sats og salto i setningen som avskriver ansvar og iverksetter avstand og tåkelegger, har du hørt den? Lagt merke til den? Fundert over den? Irritert deg over den? Diskutert den? Akkurat, jeg tenker at, ja, jeg tenker at, nettopp, jeg tenker at du har hørt, merket, fundert, irritert, diskutert den frasen, eller restsetningen, eller syntaksen som alle viktige personer benytter seg av når de skal ytre sin mening, JEG TENKER AT, setningstrampolinen som gir tyngde, troverdighet, tillit, jeg tenker, ikke sant, JEG TENKER, altså er jeg på god vei inn i tematikken, i gang med analysen, på vei inn i inspeksjonen av samtalens kjerne, og du, du som lytter, du som er tilhører, du som sitter spent som en svangerskapsmage ved radioen eller flatskjermen eller i-po