Pauserom

KOMMENTAR    En forbasket ny kvinne Jeg er en forbasket ny kvinne. Min væren er levende politisk. Og jeg står på egne ben. Ikke økonomisk. Null lønnsutbetalinger på meg. Men mitt liv er støpt etter min vilje. No strings on me. Forstår du det, din blåøyde feminist? I sinne forfattes de ord som her er nedskrevet. De er utidige. Usmakelige. De er synlige tegn på forakt for det norske, rettferdige folkeferd, de arbeidende massene, formet i dypet av statsapparatet, fullbårne og fullbyrdet i en saktmodig fødsel som varte fra forrige regjerings første år, til nå, nå når den fulltidsarbeidende, karrierebevisste, lederstillingsøkende, professorale norske kvinnen er forløst og fri og frank og selvstendig og klatrende og klarert av samtlige feminismeideologier og frigjort fra barnet og kjøkkenbenken og mannen og seg selv og sin kropp og sin form og figur. Men all feminismen, all kvinnekampen, all kvinnesolidariteten som de moderne og oppdaterte og omtenksomme mennesker kler seg

ESSAY     Hold himmelspråket hemmelig Barna som er snakker med Gud, trenger medisin, ikke sant? Hun var ikke et annerledes barn, femåringen. Født i 1996, da barnehageløftet fikk innpass i familielivene og foreldrebagatelliseringen begynte. Hun var ikke annerledes, men alle venninnene sang i barnekoret, på andre året, bare ikke hun. «Nei», sa veslejenta, «jeg vil ikke synge i koret, ikke ennå, kanskje senere», og det var intet galt med stemmen hennes, eller musikaliteten, eller musikktilgjengeligheten, hun danset, sang, lyttet, sanset, hun beveget seg fra den ene genren til den andre, jazz, grønsj, gospel, rock, country, klassisk, som baby ble hun bysset i søvn til Chet Baker, som toåring sang hun trøsteviser for lillebror, som fireåring gråt hun når menigheten sang de roligste salmene, her var ingen tydelige forklaringer på hvorfor hun, som eneste pike i jentegjengen, skulle stå utenfor, ikke delta, for femåringen bar med seg et en dyptgående innlevelsesevne, et flerstem

ESSAY Om streker og straff og sånn - I dag fikk kompisen min to streker på tavlen, mamma. Bak i bilen sitter en liten gutt med stor ransel. Vekten av skolert kunnskap hviler på hans smale skuldre. Han er full av fresende tanker fundert på seks års livserfaring. Blikket hans rommer et snev av evighetens uhåndgripelighet, hele hans fremtoning formidler en opplevelse av det uventede, av uforutsigbarhetens forunderlige tilstedeværelse; ting skjer, mamma, visste du det, ute i verden skjer så mye, mamma . Førsteklassingen ferdes med varsomme bevegelser blant alle klodens hendelser og mennesker og samtaler og gjerninger og forventninger og fortellinger. Han er sårbar og lett og liten, som en snøkrystall i stormen, usynlig og uidentifiserbar blant alle de andre krystallene, men et kunstverk i seg selv, betraktet gjennom forstørrelsesglass, eller med det moderlig blikk. Nå, i denne stund, i baksetet av bilen, etter endt skoledag, har verden skjenket ham innsikt i straffens ves

31. desember trykket Klassekampen en kommentar av Torill Nustad, Kvinnefronten, til min baksidetekst på julaften, «Marias morslykke», her er mitt tilsvar: Fortielsens tull og tabuens rekkevidder Å fortelle at morslykke kan oppstå etter voldtekt, er uforsvarlig. Fortielse er eneste anstendige oppførsel. Hvordan ble det slik?   Å fortelle om barnet som ble til, som fant sin vei ut i verden på tross av omstendighetene for unnfangelsen, på tross av voldtekten, fangenskapet, frykten, å fortelle om barnet som ikke ble fjernet, men om svangerskapet som ble fullført, og gleden som oppstod idet kvinnen kjente tegn til liv, på tross av at livet ble til under tvang, er å sparke på ofrene for seksuelle overgrep. Hvordan ble det slik? Å gi rom for fortellingen om Maria, som bar frem Jesus, og i det hele tatt omtale hennes følelse av glede, gjenfortalt som Marias lovsang i Bibelen, og å åpne for at Maria aldri tvilte på sitt valg, aldri ønsket å fjerne barnet i sitt morsliv,

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 31. januar En maniert mediedebatt Akk, så smuldrer vi opp, vi kvinner, til offer og manipulerbare forsidebilder, frontalt smellvakre, innholdsmessig tomme, forflatet, fortynnet, forfalsket og forminsket, fullstendig uten evnen til å tenke selv og mene, eller til å betrakte og vurdere og å tilpasse våre liv de forbilder som er realistiske og reelle. Intet er verre enn å bli manipulert og hjernevasket til å tro at våre kropper og fasonger skal være som timeglasset, nøye tilpasset det mannlige instinkt, det som søker morsemnet i deg, eller var det fruktbarheten din. Virkelighetsfjernt smiler hun mot oss, den atypiske skuespillerdamen Lena Dunham, fra Vogues glaserte front, akk, hvilken tendens vi lar styre vår eksistens - coverpikens kropp og ansikt er korrumpert og retusjert og hvilket rabalder som rir mediedebatten idet manierismen avsløres og feministnettstedet Jezebel viser virkeligheten og vi skjønner at hun ikke bryr seg, rebellen, fo

https://www.youtube.com/akianeart Hildegard og Akiane, to sterke kvinner, begge bar med seg, som små barn, et himmelspråk inn i sin samtid, et språk  utviklet i en uforståelig, men gripende og fascinerende, nærhet til Gud. Hildegard i begynnelsen av 1100-tallet, Akiane i vår tid, født i 1994. Hva gjør vi med de små som taler med Gud? Lytter vi? Ler vi? Frykter vi? Disiplinerer vi?

Abortsamtalen, reservasjonsretten Jeg skriver om Marias morslykke, jeg spør; fantes den?  Noen mener hun ble utsatt for et overgrep. Et overgrep kan ikke skape lykke.  Abortsamtalen i det norske offentlige rom er unyansert, enkel, abortloven finnes, den er definitiv, friheten total, kvinnens selvbestemmelse er det sentrale og grunnleggende element, dermed stilner samtalen om det ufødte barnets verdi, den ligger som en fortiet tanke i de dødes tjern.  Skal det være slik?  Her, nå, i vår tid, finnes så stor en innsikt i hvordan et barn blir til, kunnskap om når de ulike organer formes, om når hjertet slår, her finnes medisinsk kunnskap som redder de små som fødes så altfor tidlig, her finnes bilder fra livmorens innside som bør få samtalen om det ufødte livets verdi til å blomstre.  Spørsmålet er om vi vil ha mer enn ett perspektiv?  I mange år lot jeg abortsaken ligge uberørt. Den var vanskelig, den var tung, ingen motstandere var synlige, ingen tydelige forbilder, intell