Gå til hovedinnhold

Om streker og straff og sånn

ESSAY


Om streker og straff og sånn


- I dag fikk kompisen min to streker på tavlen, mamma.
Bak i bilen sitter en liten gutt med stor ransel. Vekten av skolert kunnskap hviler på hans smale skuldre. Han er full av fresende tanker fundert på seks års livserfaring. Blikket hans rommer et snev av evighetens uhåndgripelighet, hele hans fremtoning formidler en opplevelse av det uventede, av uforutsigbarhetens forunderlige tilstedeværelse; ting skjer, mamma, visste du det, ute i verden skjer så mye, mamma. Førsteklassingen ferdes med varsomme bevegelser blant alle klodens hendelser og mennesker og samtaler og gjerninger og forventninger og fortellinger. Han er sårbar og lett og liten, som en snøkrystall i stormen, usynlig og uidentifiserbar blant alle de andre krystallene, men et kunstverk i seg selv, betraktet gjennom forstørrelsesglass, eller med det moderlig blikk.
Nå, i denne stund, i baksetet av bilen, etter endt skoledag, har verden skjenket ham innsikt i straffens vesen:
- Jeg tror at vi får streker i stedet for å komme til rektor, jeg, sier han, rolig og ettertenksom. En forståelse for forbrytelses- og straffesystemets sanne, eller usanne, natur finner fotfeste i småguttens sinn. Lettelsen er en krans om hans hode, en signatur i stemmen; streker er så mye enklere. Eller? I stedet for å komme til rektor etter en feilslått hendelse, får du tegnet din straff på tavlen. Strekene er synlighetens kvelertak på de feilene den oppvoksende slekt gjør. Synligheten åpner skammens dør, og poden kjenner seg presset, stresset, bekymret, en forutsigbarhet er fjernet fra hans vesle liv, først var det slik at om du gjorde noe galt, kom du til rektor, mens nå, nå ruler strekene, de troner på tavlen, tydelige tegn på fallitt, åpenbart for alle som kan se. Småguttens ansikt er vendt mot bilvinduet. Seksårstanker finner sin endelige form, i forflytningens forunderlige fart langs asfalterte veier, forenklingens kunst utfolder seg i podens indre anliggender, verden er en hvileløs vandring langs erfaringens vei. Hvert skritt i oppvekstens hage skaper lengsler og behov og spørsmål og tanker. Tillitten er den skjøreste av alle vekstene i vårt viltvoksende blomsterbed, den vakreste også, og den viktigste, og tilliten gjødsles med regelverk, sett med filosoferende Foucault-briller, de som betrakter fengselets fødsel og dannelsen av det disiplinære samfunn. Og de store fortellingene, som den om straffen og skammen som utføres og påføres i rektorens kontor, er et disiplinens verktøy, med betydelig innvirkning på oppvekst og oppførsel og læring og atferd.
Rektorfortellingen, (husker du? pass deg, vær ikke ulydig, gjør som læreren sier, ellers vil rektor håndtere deg og dine håpløse handlinger på sitt kontor), rektorfortellingen, overlevert fra store til små i generasjon etter generasjon, skummel og nådeløs og fremmed, gjorde altså skoleverket til en læringsarena fundert på ytre og indre frykt, med en streng leder, sentralt plassert i skolebygningen, på sitt beryktede kontor, formidlet og oppfattet som et minifengsel, en avgrenset celle som forhindrer den ulydige fra å rømme og å forgripe seg på omverdenen, ja, et torturens kammer, en jammerdal, et skammens sted, og den strenge lederen var omkranset av uskrevne og skrevne læringskrav og prestasjonskrav og tester og fysiske prøvelser og multiplikasjon og divisjon og potens og praktisk fysikk i reagensrør og lydige lærere, som på en og samme tid var voktere og veiledere, kontrollører og kunnskapsformidlere.
Men så, i virkelighetens virkelighet, i den moderne teknologiske samtid, kommer strekene dansende inn fra sidelinjen, som en Mandela i forsoningens drakt, uten våpen og militærmakt, strekene kan, i seg selv, synes forsiktig disiplinerende og hyggelig avskrekkende, i alle fall sammenliknet med rektorfortellingens absurde innhold, dessuten har tiden fartet forvandlende hen, rektor er ikke mørk og stram i hele sitt vesen, rektor har ikke pisk og sort dress, hun har skjørt og smykker og bruker gul antimobbevest i friminuttet. Rektorens strenghet er et fortidens fotavtrykk, en allmennpreventiv myte, for nå, i virkelighetens virkelighet, er hun myk og kjærlig og tilstede i hele skolehverdagen, ikke streng og formanende og straffende. Innarbeidede forestillinger står for fall, nye generasjonsoverleveringer tar form.
«Men har du fått noen streker da, gutten min?»
Mor kikker i bakspeilet. Hun har ikke spurt ham før, han har ikke sagt noe, og mor er usikker, for fortielsen er skammens kode. Men seksåringen rister på hodet.
«Neida, mamma, ingen streker på meg.»
Mor ser ham hutre seg i baksetet av bilen, en frysning frigjøres fra fantasiens forestillingskammers. Men hvorfor hutrer han seg, hva får ham til å skjelve? Er tanken på en strek et kuldeangrep mot sjel og kropp, eller fungerer fortidens fotavtrykk, fortellingen om rektorens kontor, fremdeles som lydighetens og den gode, kontrollerte oppførselens egentlige grunnmur? En pendel svinger mellom Foucault og Mandela, mellom fengsel og tilgivelse, mellom frykt for innestengelse og avstraffelse og allmenn oppfordring til forsoning, en pendel svinger mellom mellom rektor og strek. For hva er mest virkningsfullt? Og hva er egentlig riktig måte å straffe på? Er straff i det hele tatt en nødvendig behandlingsmetode? Finnes ikke et arsenal av godhet innkapslet i hvert enkelt individ, en godhet som, i empatiens æra, omformuleres til en rose når omstendigheten krever det? Trenger mennesket fellessamfunnets strukturering og en tydelig disiplinærmakt? Behøver den moderne eleven, fra småskolen til videregående, at læreren utøver straffens metode i samme åndedrag som han eller hun formidler verbets gradbøyning? Finnes en styringsvitenskap, eller en fortelling av vår tid, som tegner opp hva den enkelte lille person kan gjøre og ikke gjøre? Er strekene mer enn nok, eller faktisk altfor mye, en utlevering og stadfesting av elevens fall, en offentlig uthengning og en ydmykelse belyst i alles nærvær og befestet på tavlens sorte bunn?
«Neida, mamma, ingen streker på meg», sa seksåringen og hutret seg.
 «… atferdspåvirkning skal innta en sentral plass under gjennomføring av fengselsstraff.»[1]
Den kriminelles tilbakevending til og funksjon i samfunnet er det fremdriftsgivende styringsredskap, eller omdreiningspunkt, i Stortingsmeldingen fra 2008, med tittelen: Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Finnes streker i fengselet? Kan streker finnes i fengselet? Virker straffen, vil lovbryterens adferd endres i en institusjon som fratar mennesket all form for personlig frihet og vil han eller hun finne sin endelige, feilfrie form og tilbakevende til det lovlydige livsmønster?
Mor lar gutten dvele ved sin egen opplevelse og refleksjon, hennes sønn er på vei, hans steg søker trygg grunn, hans tanker formes av de erfaringer han får, og foreldreskapet, det forunderlige foreldreskapet, er en evig undring over rett og galt, en søkende ferd langs forfedrenes stier, en utfordrende bearbeiding av feilslåtte handlinger og lykkelige valg, en stor og tung ryggsekk, full av spørsmål. For hvordan vite hva som er velegnet oppdragelse for hver vesle pode som entrer vår klode, for hvert individ med sin egen genetiske kode?
«Læring er bare mulig ved at individet selv endrer sine oppfatninger. Det indrestyrte mennesket er preget av grunnleggende autonomi og selvreferanse.»[2]
Kjøreturen nærmer seg sitt endelikt. Den stille sønn i baksetet ber om radiolyd og listepop og stillheten torpederes av de teknostiliserte rytmer. Morstanken dras mot fengselet, frihetens absolutte motstykke, dit intet menneske ønsker å sette sin fot, der ingen forelder forestiller seg at deres datter eller sønn vil havne, morstanken dras mot fengselet, og ryggsekken med alle spørsmålene, åpnes gradvis og er snart tømt for innhold. Kan skoleverkets straffemetode sidestilles eller sammenliknes med straffen som iverksettes innenfor fengselsvesenet institusjonelle vegger? Her synes å gå en linje fra oppdragende veiledning for det lærende og kunnskapservervende skolebarn til rehabiliterende tiltak for den strafferammede, her synes å finnes en likhet mellom skolens adferdsreglement og det offentlige reguleringslovverk, her er en samstemt klang; skoleverket og lovverket, og reguleringstiltakene som følger med, er mentalhygienisk virkende og normerende, menneskene som bryter reglene, de som setter seg utover reguleringen, tilføyes et tilsiktet onde[3]. Et onde som er uskadeliggjørende, samt avskrekkende, og forhåpentligvis forbedrende. Men på hvilket grunnlag? Stikkord er det humanistiske perspektiv. Skolens håndtering av urolige og ulydige elever og fengselsvesenets behandling av de straffedømte, omkranses av tanken og teorien om at individet er unikt og ukrenkelig, fritt og selvstendig og med et personlig verdisystem og en indre drift mot selvrealisering. Jeg er meg selv, jeg velger selv, jeg handler med utgangspunkt i selvet, autonomien oppsummert i en setning. Og hva så, hvordan fremføres det humanistiske perspektiv i praksis, hvordan imøtekommes autonomiens absolutte og iherdige tilstedeværelse? Med respekt og forståelse og anerkjennelse.
Førsteklassingens mor, en amatør i de lovkyndiges scenerom, en lekmann som løfter hverdagstanker og common sense inn i straffens kunnskapskammers, en hjemmets kvinne som lengter etter å sette seg ned med en kopp kaffe og en avis, kan ikke annet enn å projisere striskjorta og havrelefsa, de vante hendelser og handlinger, inn i problemstillingen; for om du synes kaffekoppen skal være glovarm, og din kollega liker kaffen best lunken, da er dere ulike, og ulikheten er det humanistiske perspektivs evangelium. Hver sjel og kropp er unik, intet individ er mer enn seg selv, i sin verden, og ulike mennesker krever ulike behandlingsmetoder, ulike måter å bli anerkjent på. Men om kaffen som skjenkes i begge koppene, er lunken, behandles du feil, eller urettferdig. Vil du komme til å drikke din lunkne kopp? Bør du drikke den? Forventes det at du drikker lunken kaffe, selv om du foretrekker, og liker best, glovarm kaffe? Og om du drikker, hva er så motivasjonen, grunnen til at du drikker? Er du redd for sanksjoner? Frykter du? Respekterer du? Eller endres dine indre verdier? For hvordan er rammen rundt kaffedrikkingen? Sitter dere på et pledd i parken? I en restaurant? På besøk hos svigermor? På et offentlig kontor? På skolebenken? I fengsel?
«Jeg tror vi får streker i stedet for å komme til rektor, jeg», sa førsteklassingen etter endt skoledag. Men er strekene en omformulert rektorfortelling, en akutt virkende straff på en gal handling, eller er strekene en humanisering av skolevesenets grunnleggende elevbehandling og pedagogiske virksomhet, en forlengelse av den humanistiske og kritiske tenkning i skolen, som formulerte sine første, banebrytende ord på 1960-tallet[4]?
Mor syntes først å se at minstemann uttrykket en lettelse, en frigjøring fra frykt, men så hutret han seg ved tanken på selv å bli rammet av strekens synlighet. Skal strekene vekke elevens empati og selvrefleksjon, fungere som en slags dialog mellom lærer og elev, og åpne opp for selvstendig endring av det negative handlingsmønster som medførte strekens plass på tavlen, foran, eller bak, elevens navn, slik at han eller hun vender tilbake til den gode oppførsel, den normerte standard, som tjener felleskapet og klassemiljøet og læringsevnen? Eller er streken en fryktens formaning, et element i en klassisk behavioristisk teknikk, på lik linje med rektorbesøket?
Straff er en reaksjon samfunnet benytter for å beskytte seg mot lovbrudd og uønskede handlinger.[5] Og det er samfunnet som har formulert sine offentlige bestemmelser om hva som gjør en handling straffbar. Hvordan økes den enkeltes innsikt i og respekt for straffelovgivningen, og hvordan endres menneskets vandring langs den kriminelle vei? Når vendes pilen i riktig retning? Hvordan skapes indre motivasjon, den som gir gylne resultater? Hva får en person til å drikke koppen med lunken kaffe når vedkommende ikke trives med smaken, og hva får førsteklassingen til å oppføre seg slik at han unngår streker på tavlen? Hva er motivasjonen - ytre stimuli eller personlige behov? Sannsynligvis begge deler, for det er flaut å få påpekt sin utilstrekkelighet i alles påsyn, ingen strek, no sweat, ro i sjelen, strekene skal forhindre eleven i å begå reglementovertredelser, en strek gir en individualpreventiv virkning, som igjen gir en allmennpreventiv effekt, atferdspåvirkning inntar en sentral plass i gjennomføringen av læringsløpet, akkurat som i gjennomføringen av fengselsstraff. Varm kaffe foretrekkes, men lunken kaffe drikkes uten protest, for slik å unngå konfrontasjoner, dårlig rykte og for ikke å skape splid og splittelse.
Kjøreturen kommer til sitt endelige stoppested. Hjem, kjære hjem, gjenkjennelig og hjertenært, poden løsner sikkerhetsselen og hopper ut av bilen, han forlater baksetets definerte posisjon, han går fra trygghet i en fastlåst tilstand, i bensindrevet motorisk bevegelse langs tilrettelagte veibaner, omsluttet av sikkerhetsselens stillstand, til frihet i en stor, uforutsigbar, men nær og nødvendig væren i verden, i landet, i byen, i nabolaget, på vei, stadig på vei, i vekst, stadig i vekst, og mor ser ham danse langs det steinbelagte inngangspartiet, i røde støvler og med regnjakken på armen, han runder hjørnet og er utenfor synsvidde. Så husker hun, moren, et ord fra tiden før tiden av i dag, gitt av Gud til Israelsfolket, fra evighet til evighet; dere skal ikke gjøre urett når dere dømmer. Du skal ikke holde med den svake parten og ikke ta parti for den mektige. Du skal dømme landsmannen din rettferdig. Og hun lurer; finnes streker i himmelen?




[1] Justis- og politidepartementet, 2007-2008, Stortingsmelding nr. 37, s. 78.
[2] Stortingsmelding nr. 37, s. 78.
[3] Ot.prp. nr. 90, 6.3.4 Opprettholdelse av den sosiale ro
[4] Hentet fra notater for en forelesning i pedagogisk psykologi v/Tine Arntzen, NTNU, Ped.institutt.
[5] Kriminalsomsorgen.no: Hva er straff og straffegjennomføring?

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...