Gå til hovedinnhold

En maniert mediedebatt

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 31. januar

En maniert mediedebatt

Akk, så smuldrer vi opp, vi kvinner, til offer og manipulerbare forsidebilder, frontalt smellvakre, innholdsmessig tomme, forflatet, fortynnet, forfalsket og forminsket, fullstendig uten evnen til å tenke selv og mene, eller til å betrakte og vurdere og å tilpasse våre liv de forbilder som er realistiske og reelle. Intet er verre enn å bli manipulert og hjernevasket til å tro at våre kropper og fasonger skal være som timeglasset, nøye tilpasset det mannlige instinkt, det som søker morsemnet i deg, eller var det fruktbarheten din. Virkelighetsfjernt smiler hun mot oss, den atypiske skuespillerdamen Lena Dunham, fra Vogues glaserte front, akk, hvilken tendens vi lar styre vår eksistens - coverpikens kropp og ansikt er korrumpert og retusjert og hvilket rabalder som rir mediedebatten idet manierismen avsløres og feministnettstedet Jezebel viser virkeligheten og vi skjønner at hun ikke bryr seg, rebellen, for Dunham drar uanfektet på skuldrene når omverdenen spør hvorfor hun lot seg manipulere av trendmagasinet Vogue; I am happy with it, what’s the problem, Vogue er eskapisme, jeg trodde du visste det. 
Foto har lenge versert i verden som kunst, ikke som virkelighet, Vogue gjør intet annet enn det som forventes, de perfeksjonerer og produserer og manipulerer, so what? Vi vet at folket vil bedras, ikke sant? Men når vi hører fornuften tale, i et øyeblikk av tilstedeværelse, når vi hører vår mor, eller kanskje Beauvoir eller Moi eller Madonna eller Solberg, da vet vi, i våre hjerter, hvem som er verdt å lytte til, og vandrer taktfast og freidig på vår frigjøringsvei; min immanens er for lengst matrikulert, den biologiske determinismen som drøvtygget min subjektive verdi og smashet mitt autonome vesen, er fortidens fortelling, et avskrekkende eventyr om timeglassprinsesser som ble holdt fanget bak kjøkkenbenken, om menn som var mennesker, mens kvinner var hunkjønn. Før frihet ble vår fotskammel, da Det annet kjønn ble svartelistet av Vatikanet, for eksempel, var kvinnen et objekt, som Beauvoir skrev; den måten kvinnen var kledd og pyntet på, forandret hennes iboende verdi, hun var manieristisk kunst, og konsentrerte seg om stil i stedet for innhold, eleganse var hennes våpen, for slik systematiserte patriarkatet hennes væren. Nå, nå flirer vi av mediedebattens manierisme, for innhold beats eleganse; be free, woman, frykt ikke, Vogue pynter sine forsider til folkets forlystelse, underholdningens og kunstens pris er sannhetens fall, vi vet jo det. Eller? 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...