Pauserom

Litterær adventsluke 2013 Uevighet Slutten er begynnelsen og listen er lang, særlig i desember, i mørkets korridor, der lysende lamper likner stjernene som døde underveis Uevighet Noen logger av og lar livet ligge og vente et sted i celleklumpens uhelbredelige sykelighet Som en verk i de diende bryst Barnet mitt, jeg sover ikke, jeg bare dør langsomt Uevighet Mens tangentene berøres av englenes tårer smyger Varsomme lyder seg ut av flygelet, og finner sin form i øregangene Lytt, barn, slik er Herrens ord til deg Uevighet Tårenes tangenter fanger solens glød som gjemte seg bak fjellet Du tryller, konge, dine fingre er diamanter i usynlighetens tjeneste og din byrde er syndens forlatelse og barnet ligger fremdeles på strå Som en evig seilas ved kjøkkenbordet, men bak blåner skjuler skatten seg Uevighet Du ser, regnbuen er ingen hemmelighet, slik lyder løftet: Aldri mer utslettelse, bare valg blant mengder av frihet og berøvelser av frihet Slutten er begynnelsen, og listen er l

Klassekampen, I dag, 16.nov.   BPM-koden, ell er pay it forward   «En av jentene får betalt per scoring, visste du det?» Han kan ikke dy seg, faren til en spiller på laget, observasjonen må formidles videre. Treneren rister på hodet. Innsikten i hva som foregår på tribunen før og etter kamp, er ikke god nok, men hun kjenner til fenomenet. Foreldremisforståelsen kaller hun det. Eller BPM-koden, Betaling Per Mål. BPM-koden er den gylne regels, eller nestekjærlighetens, eller gjensidighetsprinsippets, kontradiksjon. En fullvoksen, varmblodig mistolkning av lagspillets ånd. I egodyrkingens ytterste sone, privatsfæren, der oppdragelsen er omsluttet av rikdom, og oppveksten er innkapslet i den materielle kokong, avles barn uten indre motivasjon, personer in spe uten omtanke for samfunnets felleskap, eller lagets beste, de belønnes for å dyrke seg selv, og blir sommerfugler uten store nok vinger, ensporete insekter uten mening og misjon, forvirrede bier som ferdes i kollapsens ba

Når småfolk synger og biene danser:  Give bees a chance , la strofen feste seg og nynn hele veien til våren, plant krokus i hopetall og la nedfall ligge, som en gave til bien. http://www.youtube.com/watch?v=BcLkaWCCfRs Hør også innslag fra Botanisk hage på NRK Ekko, Vitennytt, om veps og rips, fra 15.oktober, 2013: https://itunes.apple.com/no/podcast/id417932648 Les også Mons Henriks enkle beskrivelse av før og nå: "På mitt feriested i Romsdalen hadde jeg for vel 30 år siden en snøballbusk nær inngangsdøren. Under blomstringen var det et yrende liv av hundrevis av humler i busken. I dag kan jeg maks. se et par humler om gangen." Les mer på http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1024/thread276413/#post_276413 Og lytt til Vamps vakre og velmenende "13 humler" http://www.vamp.no/tekstene/?id=30 Hvor er alle humler hen? Og barna som fanger dem? Vinteren kommer, men neste sommer, la summingen omslutte deg.

ESSAY Vending i vanligheten Forandring er å forlate en fortidsscene, den Stoltenbergske, for eksempel, for å finne en ny vei, en annen form for livsutfoldelse, et annet sted, under ny ledelse. «JEG ER LITT redd, jeg», sier tolvåringen. «For å forlate Jens, liksom, det er så stort og vanskelig, så annerledes», fortsetter han. Kompisen er enig. Han nikker. I taushet. Som om han ser den nye tid for seg, i et uklart, usikkert bilde. To gutter i baksetet. De er på vei hjem etter kondisjonstrening med fotballkompisene. Korte og lange intervaller, sideveis forflytning, knebøy og armhevning integrert i selve løpingen, kropper i bevegelse, i vekst, i forandring, bygninger i stadig utvikling, legoklosseliv, hver brikke er et brutt løfte, snart er bygget ferdig, snart, men nei, det finnes alltid en klosse som kan tilføres, en høyde- eller breddeforskjell, eller en endring, kropper i bevegelse, hvert hjerteslag gir utslag, hvert løp, hvert løft er skritt mot voksenhetens fullby

REPORTASJE I foraktens forgård Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt. «HEROIN ER EN sensorisk isolasjonstank. Man frarøves sansene. Man flyter i rusens Dødehav, og det finnes ingen smerte, ingen skam, ingen skyld eller sorg, ingen depresjon, intet begjær.» Shantaram, s.616. JEG MINNES EN ærlig kommentar fra en kvinne som er så kjærlig, så snill, så klok, så sterk. En kommentar som slo meg i ansiktet med en proffboksers kraft. Eller var det i magen. Eller i samvittigheten. Et sted som siden den gang har vært ømt, sårt, verkende. Hun sa: «Dersom han faller om her, og trenger livreddende innsats, da kommer i hvert fall ikke jeg til å tilby min hjelpende hånd.» Og hun nikket mot en mann som satt på en sofa et stykke fra oss. Et fryktens nikk. Fullstendig fritt for medmenneskelighet. Og hennes frykt ble min. Jeg ble redd vedkommende skulle falle om der jeg var, like ved min side, en gang i fremtiden, eller

ESSAY Rosabullshitbloggerne og bebreidelsens kunst De leses, altså er de. Eller? DE DANSER UT i gaten, tenåringsjentene, de danser i lyset fra solnedgangen, speiler seg i busskuret, blonde, lettkledde, uutsprungne jenter, innpakket i en digitalrosa drøm, eller i en romantisk realisme, de fremfører sin kopistemplede eksistensfortelling, i veikanten, en forsommerkveld. Og takten de danser til er fra rosabloggerens melodi, eventyrlig komponert i virkelighetens krevende jammerdal hvor løsrivelse og egenlykke er livets virkeligste innhold. Kall det bebreidelsens kunst, men hør; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass. Digitale trappetrinn The world is not a pleasent place to be without someone to hold and to be held by. [1] Radka Toneff synger, et flygel gir fylde, stemmen hennes, nesten alene, formidler en innsikt i virkelighetens væren. Sammen skal vi vandre, foruten sammen , er vi intet. Og her, i veikanten, eller e