Gå til hovedinnhold

BPM-koden, eller pay it forward

Klassekampen, I dag, 16.nov.
 BPM-koden, eller pay it forward
 «En av jentene får betalt per scoring, visste du det?»
Han kan ikke dy seg, faren til en spiller på laget, observasjonen må formidles videre. Treneren rister på hodet. Innsikten i hva som foregår på tribunen før og etter kamp, er ikke god nok, men hun kjenner til fenomenet. Foreldremisforståelsen kaller hun det. Eller BPM-koden, Betaling Per Mål.
BPM-koden er den gylne regels, eller nestekjærlighetens, eller gjensidighetsprinsippets, kontradiksjon. En fullvoksen, varmblodig mistolkning av lagspillets ånd. I egodyrkingens ytterste sone, privatsfæren, der oppdragelsen er omsluttet av rikdom, og oppveksten er innkapslet i den materielle kokong, avles barn uten indre motivasjon, personer in spe uten omtanke for samfunnets felleskap, eller lagets beste, de belønnes for å dyrke seg selv, og blir sommerfugler uten store nok vinger, ensporete insekter uten mening og misjon, forvirrede bier som ferdes i kollapsens bakgård, uten pollineringens kraft. BPM-koden er sprøytemiddelet som bedøver biens stedsans, eller var det barnas ansvarsfølelse. Og foreldremisforståelsen er en fremadstormende filosofi, forunderlig til stede i stadig flere samfunnslag og settinger:
Tiss i et reagensglass, fyll ut skjema, send inn til Folkehelsa. Alle jenter på 17 år mottar et brev fra Folkehelseinstituttet, en insisterende forespørsel om å delta i forskning på humant papillomavirus (HPV). Personopplysninger lagres som en kode, noen få autoriserte mennesker kan koble koden til kilden. Som takk mottar 17-åringen et gavekort i posten som kan innløses i to kinobilletter.
Flere skoler aksjonerer for å skape godt miljø blant sine elever, de kurser frem mobbefrie trivselsledere, barn som skal organisere lekegrupper i storefriminuttene, små ledere som belønnes for sin innsats; /fordi du er vennlig og respektfull mot alle andre elever og bruker tiden din på andres velferd/ skal du få et Trivselslederkort, en rabattordning som kan benyttes på ulike kulturaktiviteter i nærheten.
To elever i sjuende klasse leser egenkomponert og reflektert 17.mai-tale til forsamlingen, et pliktens og ærens oppdrag, intet behov for belønning. Men de får likevel to kinobilletter hver, til en samlet verdi av fire hundre kroner.
Pay it forward. Bokstavelig talt. Effektivt? Neppe. Undermineringeffekten er BPM-kodens kjipe konsekvens. Indre motivasjon forfaller, økonomisk doping øker, kravmentaliteten likeså.
Og når treneren ber ti-åringen satse på gjennombrudd mellom to forsvarere, for å klare å score, svarer hun:

«Ok, hva får jeg for det?»  

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer