Gå til hovedinnhold

BPM-koden, eller pay it forward

Klassekampen, I dag, 16.nov.
 BPM-koden, eller pay it forward
 «En av jentene får betalt per scoring, visste du det?»
Han kan ikke dy seg, faren til en spiller på laget, observasjonen må formidles videre. Treneren rister på hodet. Innsikten i hva som foregår på tribunen før og etter kamp, er ikke god nok, men hun kjenner til fenomenet. Foreldremisforståelsen kaller hun det. Eller BPM-koden, Betaling Per Mål.
BPM-koden er den gylne regels, eller nestekjærlighetens, eller gjensidighetsprinsippets, kontradiksjon. En fullvoksen, varmblodig mistolkning av lagspillets ånd. I egodyrkingens ytterste sone, privatsfæren, der oppdragelsen er omsluttet av rikdom, og oppveksten er innkapslet i den materielle kokong, avles barn uten indre motivasjon, personer in spe uten omtanke for samfunnets felleskap, eller lagets beste, de belønnes for å dyrke seg selv, og blir sommerfugler uten store nok vinger, ensporete insekter uten mening og misjon, forvirrede bier som ferdes i kollapsens bakgård, uten pollineringens kraft. BPM-koden er sprøytemiddelet som bedøver biens stedsans, eller var det barnas ansvarsfølelse. Og foreldremisforståelsen er en fremadstormende filosofi, forunderlig til stede i stadig flere samfunnslag og settinger:
Tiss i et reagensglass, fyll ut skjema, send inn til Folkehelsa. Alle jenter på 17 år mottar et brev fra Folkehelseinstituttet, en insisterende forespørsel om å delta i forskning på humant papillomavirus (HPV). Personopplysninger lagres som en kode, noen få autoriserte mennesker kan koble koden til kilden. Som takk mottar 17-åringen et gavekort i posten som kan innløses i to kinobilletter.
Flere skoler aksjonerer for å skape godt miljø blant sine elever, de kurser frem mobbefrie trivselsledere, barn som skal organisere lekegrupper i storefriminuttene, små ledere som belønnes for sin innsats; /fordi du er vennlig og respektfull mot alle andre elever og bruker tiden din på andres velferd/ skal du få et Trivselslederkort, en rabattordning som kan benyttes på ulike kulturaktiviteter i nærheten.
To elever i sjuende klasse leser egenkomponert og reflektert 17.mai-tale til forsamlingen, et pliktens og ærens oppdrag, intet behov for belønning. Men de får likevel to kinobilletter hver, til en samlet verdi av fire hundre kroner.
Pay it forward. Bokstavelig talt. Effektivt? Neppe. Undermineringeffekten er BPM-kodens kjipe konsekvens. Indre motivasjon forfaller, økonomisk doping øker, kravmentaliteten likeså.
Og når treneren ber ti-åringen satse på gjennombrudd mellom to forsvarere, for å klare å score, svarer hun:

«Ok, hva får jeg for det?»  

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...