Pauserom

Henstilling   Har du sett   hen som går med armen litt ut til siden, nedover, bakover på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom reolene, med handlekorgen foran seg, handlelappen mellom to fingre, eller barfot på gresset, med tusenfryd i håret, mens sommerfuglen danser, hånden halvveis åpen, som om den griper forsiktig, varsomt, etter noe, en blomst, kanskje, eller et dryss fra Melkeveien, eller som om den akkurat har sluppet taket, gitt fra seg ansvaret for blomsten, eller stjernen, som en gang hvilte i hånden hens, og blikket, blikket likeså, litt på skrå, hodet på skakke, vendt mot venstre, eller høyre, ikke politisk, men sånn for å se minstemann som ikke vil holde hånden mer, men gå selv, med egenhet og egnethet, sterk og sta og i tilrettelagte spor, forbilledlige små streker tegnet i sand, mesterlige morsverk, vesle barnet, ruslende litt bak hen, på fortauet langs bilveien, eller i butikken, mellom

All the sad young men Radka Toneffs rå og sitrende beskrivelse og formidling, alltid et skritt foran, alltid i dyp innlevelse, hennes sang maler melankoliens og mystikkens musikalske bilde av alle triste, unge menn. http://www.youtube.com/watch?v=yQnVUDQvm2Y&list=RD02e_EoxIf5BG8

  Lenge leve stereotypiene «Mamma, den er så sterk , løvetannen, den vokser over alt.» Femåringen i shorts langs skoleveien. Pjokkens vesle verden er rammet inn av gult. Funderingene har vår, tra la la vår i hele seg. «Ja, men løvetann er ugress, vet du.» Morssvaret er merkverdige morsesignaler fra siviliserte melkeveier. Den voksne innsikt lander som en ufo i barnesinnets lekegrind. Det vakre blir vanskelig. «Ugress? Er løvetann ugress? De gule, sterke, snille blomstene, ugress?» Femåringen kneler ved grøftekantens vekst. Han stryker en fing over de glødende, tettsittende kronblad. Blomsterkurven er som kosebamsens myke pels. En humle danser vårvals med løvetannen ved siden av. Ugress? De ugreie sannheter tynger femåringen. Han rister forsiktig på hodet. Nye funderinger tar form. Å ha en Albert  i ermet er bedre enn ti intellektuelle på taket. Så kom, la oss klatre ned fra de svimlende tilstander og sette oss på en sliten benk i solveggen og lese det Bergströmske bokve

Bienes kollaps kan forklares, tilsynelatende. "Vi snakker om  neonikotinoidene , sprøytemidlene som ble utviklet av selskapene Shell og Bayer på 1980-1990-tallet, og som er blitt populære fordi de er forholdsvis ufarlige for pattedyr som oss. Men altså ikke for insektene." Bjørn Vassnes, Klassekampen, 11.april 2013 Norske myndigheter rusler etter resten av Europa, og derfor kan det være greit å lese kort artikkel på linken til Mattilsynet nedenfor: http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/plantevernmidler/godkjenning_av_plantevernmidler/mattilsynet_trekker_godkjenning_for_plantevernmiddel_som_fryktes_aa_ha_sammenheng_med_biedod.8866 En vei til mer innsikt: http://www.guardian.co.uk/environment/2013/apr/29/bees-european-neonicotinoids-ban Hvordan du og jeg og vi to kan hjelpe biene, eller humlene, tilbake på pollineringens viktige vei, foruten å fremelske småbruk, og å være kritiske til det industrielle landbruk? http://www.hageselskapet.no/hjem/toppmeny/hj

Pollinering i parentes og ferjereisens forglemmegei En bie lander på ferjens store dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden. Vår, tra la la la, vår, gresset er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv. Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede, som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et feriesymbol, et løfte om ro o

  Nødens estetikk En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag. Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg . Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips. «Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma». Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft.  For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet

Min frihet vugges i tidens favn En kampklar kvinne fanger tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets takt. Men er hun fri? Av Tone R. Skartveit, husmor Hun gav sitt liv til Kristus, den salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun, og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på Disibodenberg [1] , Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske praktnummer, all makt til det kirkelige mannfo