Gå til hovedinnhold

Nødens estetikk



 Nødens estetikk


En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag.
Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg. Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips.
«Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma».
Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft.  For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet midt i oljebyen. Bedre beliggenhet finnes ikke. Døren er åpen for alle folkeslag. For deg og meg. For rik og rik. Og på veggene henger bilder av fattige, slitne, lidende. Perfekt komponert. Bevisst billedspråk. Balanse. Det gylne snitt. Den carterske spenning lever. Et sovende, nakent barn på den asfalterte fortauskanten. En sarikledd kvinne på en plaststol, hennes avkledte barn på armen, tomhetens blikk. De er de navnløse. Fanget i fotografiet. Bildene er rommets bekledning. Nødens estetikk på nådens scenekant. Flombelyst. Kjøp, så skal du få. Vis din veldedighet. Syn folket din nestekjærlighet. Og salig er du som sulter, for din figur er ikonisk. Rikdommens rus forkorter empatiens rekkevidde. En slagmark er skjønnhet. En krig er monumental. En utarmet kropp er dekorativ.
«Kan jeg, mamma?»
Moren rister på hodet. Gutten sukker.
Gudstjenesten går sin gang. En søndag viet veldedighet. Giverglede. Han hjelper oss i nød og sorg og vet oss vel å berge. For i det heslige finnes en mulighet for vekst. For endring. For total makeover. De maktesløse kan bli mektige. De sultne kan bli mette. De svake kan bli sterke. Bak lidelsen ligger løftene om verdighet og liv foldet sammen som to hender. Her finnes håp. Her finnes tro. Her finnes kraft. Den bergprekende visdom varer evig. Eller? Innlevelsens ekthet er uløselig tilknyttet individets empati, betinget av øyeblikket intensitet. Og nødens estetikk i de rikes liv fører nåden til fall.
Femåringen kikker på sin mor ved salmens slutt. Et Guds ord kan ham binde.
«Mamma?» 

På trykk Klassekampen, siste side, 2.mai

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer