Pauserom

  Åpne ditt øre, sønn, sier jeg, hør, hør, imellom vindenes kast lyder trærnes små innpust, de trekker luften helt ned, til rotens feste, og stålsetter seg, i stillhet, til neste drakamp for ikke å miste sine grønne plagg,   åpne ditt øye, sønn, sier jeg, se, se, imellom lagene i steingarden ligger mosen som gåtefull skrift på tavler i grått, små tegn på tidens løp, i går er borte, i dag svinner hen, nå blir til glitrende damp mens du ikke ser annet enn skjermens slagg,   åpne din munn, sønn, sier jeg, tal, tal, imellom menneskenes liv og leven finnes lengsler, savn, søken, tomhet som åpne sår, ubehandlet, forbigått, de trenger hellig legedom, Guds ord er en salig svamp mot denne verdens mørkeste tagg,   ja, hør,  og se, og tal, sønn, før trærne felles, og steingarden fjernes, og menneskene herdes, for Herren gav deg ører, og Herren gav deg øyne, og Herren gav deg Ordet, min sønn.

Jeg skulle talt! latt ordene fly som sannhetens duer fra min munn, til deg, til deg, ord om offer, ditt offer, ord om utholdenhet, din utholdenhet, ord om trofasthet, din trofasthet, ord om styrke, din styrke, ord om kjærlighet, din kjærlighet.   jeg skulle talt! Lytt; tunge som bly faller egoets frukter mot hjertets bunn, i meg, i meg, noen syrlige frukter, uspiselige, andre umodne frukter, harde, noen bitre frukter, ubrukelige, andre råtne frukter, stinkende.   jeg skulle sagt: Hør! ingen morgengry er vakker på vredens skyggefulle grunn, ingen, ingen, for morgenen blir mørk, i vrede, og dagen er tung, i vrede, og kvelden er kald, i vrede, og natten er nifs, i vrede.   Jeg skulle talt: Se ham! himmelens sky forsvinner i ditt nærvær,    i denne stund, over oss, over oss, for du smiler, uansett, og du kysser, uansett, og du takker, uansett, ja, du elsker, uansett.  

  Innkapslet, usynlig, bortenfor oss, ved himmelens bro, der starter veksten, i denne evige vilje som er av Herren, til å bli noe, formes, vokse og gro. Den er i deg, du menneskebarn, sønn av Adam, åndet på av Ham, skaperen som fryder seg i det barnet som nå er mann, som nå er mer enn to. I deg, ja, i deg, er all kraft samlet, du er villet, ønsket, sådd i god jord, husk det, i tørre landskap, at alt som trengs er den bibelske tro.

  For alltid En hånd står fast, et grep for evig tid, en tanke brast; er dog min sjel satt fri? Så lyder Guds ord, det taler slik: Du er den fagreste blant alle menneskebarn.   Ditt gylne smil, et lys i alles liv, ja, min tankes tvil svinner i salig driv. Og salmen klinger i dal og vik: Vakker tale er lagt på dine lepper.   Du er en sang, en sang om kjærlighet, og mitt fang er alltid ditt, jeg vet! Så sier Ordet, som gjør deg rik: Derfor har Gud velsignet deg for alltid.

En salme i hagen  Jeg ruslet runden i hagen og barfot ryddet bort dagen da lyden av sang kom til meg takk for alt som jeg har fått fra et åpent vindu den lød å, barnets stemme traff min ånd, og mitt kjød, ja, den enkleste klang bar med seg de sanneste ord som finnes, i en kveldsbønn med takk til Gud.

Flaggstangens nakne melodi Jeg går langs veier Gud tør kjenne, tror jeg, men jeg har gått her så mange ganger før. Forbi dør etter dør. Jeg ser uten å se, og løfter blikket. Lydene er luftens løgndetektor. Hard vind herjer i høydene,   og skaper klanger i sanger om all verdens underganger, og jeg husker: Du lot en rektor knekke deg, sant? Et medisinsk gevær, en ledertone til besvær, hard og blond og sær. Mann, se å reise deg! skrek hun, stående over deg, du lå nede for telling, en, to, tre, gå! skrek hun, på innsmigrende vis, psyk deg opp, din mannegris, ta en pille, og kom deg på jobb! Hun var en snobb. Jeg ser uten å se, og løfter blikket. En lyd løser seg opp i luftlaget. Distingvert. Ding, ding, ding. Jeg er en tomhendt flaggstang. Kledd i et ensomt tau. Ding. Bøyer i samsvar med kjønn. Ding. Ordskaper, hvor er din lønn? Ding. Vinden rister min kropp, sing, baby, sing. En tomhendt flaggstangs melodi. Jeg og bikkja ...

  Et etterord, til  En treners bekjennelser «Borte er bakken opp, fra nede, på bunnen blir de stående, de som hadde anledningen, men undervurderte konsekvensene.» Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02   Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært. På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa? Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet h...