Pauserom

Sommerfortellinger Da mamma ble en boble Kveldshimmelen senker sine sommerlette skuldre over øyfolket. Vinden jager de hvite bomullskyer mot vest, mot vest, solstrålene fanger dem i fallet, fører dem med seg inn i natten. To små gutter sitter ved bordet utenfor det gamle gårdshuset på toppen av stillhetens øy. - Hør, sier mor, og ber dem låne øret til spurvungenes sultne rop fra det torvmyke leie i takrennen, like oppunder mosegrodde takpanner. - Mm, vi har sett dem, svarer guttene, og ånder på såpevannet, gir form til det uformelige, liv til det ulevelige. Boblene sprekker i svevet mot friheten, oppover, oppover, uten vinger, uten turbiner, uten bensin. - Kan jeg blande inn litt mer vann, mamma, det er for mye såpe i min flaske, sier seksåringen, han har fått sin første, virkelige ferie, fri fra skolen, helt og holdent fri, for en vidunderlighet, null lekser, null krav, intet organisert, sen i seng, sen opp, lek, lek, du vesle, livets alvor henter deg inn rundt neste sving, o...

Sommerfortellinger Modernitetens fergereiser En kort fergereise kan forandre alt. Den vesle øya i Ryfylke er siste trappetrinn på vei mot vår evige himmel. Fra fergeleiet går en smal vei, med plass til to personbiler i bredden, inn i stillheten, opp bakken, rundt svingen, nedover igjen, med asfalt fra før og frihet til den glade vandrer. Like ved det gamle bedehuset, som nå er bolig for en småbarnsfamilie, deler veien seg i to, den snor seg opp til venstre, mot galaksene og stjernetåkene og de nye planetene, mot toppen, der småbrukerne lever, de som utnytter bakker og berg og får kyr og sauer til å synge saktmodighetens salmer og drøvtygge tradisjonens tro og vagge takten til bondens blues og betrakte sjøutsikten som syr Ryfylke sammen, havet er tråden som rammer inn, holder fast, her er ingen utenfor, alle er innenfor, alt henger sammen med alt. Fra fergeleiet går en smal vei inn i stillheten. Og like etter det gamle bedehuset, der småbarnsfamilien fanger fortidens vels...

På trykk, Klassekampen, siste side, 12. juni. Basseng til besvær Svøm, vesle pode, ta dine første tak i en fjellkulp eller salt sjø eller i fostervannets indre alterring, svøm,  vakre søster, svøm vesle bror, bortenfor de blånede kommunebasseng, bortenfor ubehagets tilgjengelighetstematikk, svøm, før eller senere, men helst ikke senere, nei, bli ikke stor uten å beherske badingens velsignende brysttak eller ryggleie eller propellteknikk, to hundre meter, minst, uten nøling og pesing og svelging av farvannets uedle dråper, svøm uten å lage bølger, uten å frykte den synkende tilstand, svøm, bli sikker i din sak, og foreldre, gjør som ørnemor, sjekk ferdighetene i rett stund, kast de små i de fuktige svømmepytter så snart tiden er moden, uten nølende ettertanke, uten tvil og tårevått farvel, syng den naturlige seleksjons sang, og se, kan hende småtassen forserer det våte element, slik ørneungen finner vingens kraft idet moderfuglen slipper sin arvtaker utfor stupet, fly, min e...

Robert Johnson leter etter en ny melodi, en ny tone, en ny masse, en blues utenom det vanlige, usett, varm, som fanden selv, et Higgs-boson, en usynlig partikkel. For så synger Nick Cave. https://www.youtube.com/watch?v=1GWsdqCYvgw&feature=kp

Så enkelt forklart, så vanskelig å forstå, så forunderlig interessant. "Det finnes noe som vi aldri har sett", sier Alex Read. Gudspartikkelen, Higgs-bosonet, er det vi aldri har sett, ånden som svever over vannet, det underlige usynlige som gjør alt annet synlig, som gir elementærpartiklene masse, som skaper atomene, forklart med en formel, bekreftet og befestet som virkelig og sann av CERN-laboratoriet, Genève, i 2012. https://www.youtube.com/watch?v=lA6TfV1Kze0#t=87 Likevel; usynlig, som et rykte som går gjennom rommet. Hm. Ord. Tall. Tegn. Tolkninger. "Alle ting går sin strevsomme gang", sier Forkynneren, "menneskenes ord strekker ikke til". Så enkelt sagt, så lett å forstå, så forunderlig interessant.

Dirrende, nært, fintfølende, vilt, vakkert, mykt, mørkt, dramatisk. https://www.youtube.com/watch?v=-792hP0u7I8

Ensom i nettverkets tid Jeg sitter på kontoret. Kveldens sceneteppe er trukket for, mørket har senket seg over nabolaget. Vinden er stillhetens jamsession. Ansiktet mitt vendt mot skjermen. Hendene hviler på tastaturet. Her, nå, en tid for å skrive, en tid for å tenke, en tid for å finne ord om dagene som har gått, om gutten som vokste opp, om verdenen som ble til, om minnene som ble skapt. Så kommer han inn døren, 15-åringen, i t-skjorte og boksershorts. "Mamma, jeg har egentlig lagt meg, men du bare må se denne videoen, du bare må." I hånden holder han den digitale morkake, sin iPhone, hånden er navlestrengen som knytter ham til den virtuelle virkelighet, i iPhonen finnes sosiale næringsstoffer som YouTube, Facebook, Twitter. "Hva heter videoen?" Jeg spør, han viser meg displayet. Et dikt, en ung mann, en virkelighetsbeskrivelse. http://youtu.be/Z7dLU6fk9QY