Pauserom

  En engel ved sin post O, hellig er du, Gud som lytter til min bønn.   Lyden av et smil i hverdagsrotet en stol på snei et plagg på vei ingen knagg i sikte   O, hellig er du, Gud som ser på min kamp.   Synet av et sukk i sofakroken en flat pute en kladdet rute voksenlivets stil   O, hellig er du, Gud som kjenner mitt savn.   Smaken av et kyss i munnhulen en bit av melon et minne av teflon lengsel etter ubrutt ro   O, hellig er du, Gud som skjenker meg hvile.   Lukten av en kropp i armkroken en nybadet sønn den søvnløses lønn en engel ved sin post

  Novelle, fra 2016 De ufullstendige - På flukt? Jeg? Fra hva, liksom? - Fra alt du lengter etter, fra… Men hun fikk ikke sagt mer. Stemmen sank i et hav av ingenting. Så kom skyen. Sort. Tung. Kvelende. Men hun visste. Ingenting og alt. Sommerlyset gjorde henne lettere til sinn. Men mørket. Mørket var alltid. Mørket var. Hun skulle sagt. - Fra svineinfluensa, sultkatastrofe, storfekjøtt, zombier, zuluer, stjernestøv, sykkelstier, satanister, sorte hettegensere, mørkhudete menn, moste bananer, saltvannsoppløsninger. - En to, tre, løft. Kroppen var tung, livløs. Den smalt i madrassen. De løftet på samme takt. En kanyle ble satt i hånden. Alt i bevegelse. Intravenøs væske. Mens de bar. Bortover den gruslagte veien. I grålysningen. Etter skyen. Etter rystningen. Alt som raste. - Transporten skal skje uten opphold. Før avreise legges inn storkalibret venekanyle, og det startes infusjon av NaCl 9 mg/ml, isotont saltvann. - Ja, det er gjort, sjef. Kjemisk talemåte. Inf

  Til dåpsbarnet Å møte blikket I dypet av en kvinne formes barnet, dette liv, som er oss, en gang usett og skjult, jeg’et i mørket der inne, synlig for Gud, så sensitiv for hjerteslagets klang; sin mors kjærlighetssang.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - deg, barnet mitt!   Langs veier bare Gud tør kjenne, ankommer barnet, med bar hud, som fremmed, likevel så kjent av henne, rå, vannbåren livskraft, et bud om å elske evig, en visshet om å slippe fri.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!   Den vesle holdes fast og ømt, i mors armer, min kjære, du blir aldri forsømt , hviskes stille. Å, disse fredens ord, måtte de lyde over all vår jord, nå frem til hver skyttergrav, og dele de opprørte hav.   Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!   Gutten tar de først skritt alene, i balanse, før han ferdes fritt, sitt livs distanse. Å, min Gud, led ham langs din himm

    Det skapte land Å se ham sitte slik, på evighetssteinen ved sjøens bredd, å dvele ved en liten flik av det land som Skaperen har kledd.   Ryggen vendt mot sør, brei, rustet for livets bør.   Tanken åpen for Vårherres ord, de små frø, sådd i sort jord.   Blikket festet på slekters gang, i bønn; å, Gud, fyll ham med din sang.   Å være i salt og hav og sand, kjærtegnet av vindens usynlige hånd, å la Gud sette alt i rett stand, under det himmelske tak, i Hans ånd.