Gå til hovedinnhold

Å møte blikket

 

Til dåpsbarnet

Å møte blikket

I dypet av en kvinne

formes barnet, dette liv,

som er oss,

en gang usett og skjult,

jeg’et i mørket der inne,

synlig for Gud, så sensitiv

for hjerteslagets klang;

sin mors kjærlighetssang.

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - deg, barnet mitt!

 

Langs veier bare Gud

tør kjenne,

ankommer barnet, med bar hud,

som fremmed,

likevel så kjent av henne,

rå, vannbåren livskraft, et bud

om å elske evig,

en visshet om å slippe fri.

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

 

Den vesle holdes fast og ømt,

i mors armer,

min kjære, du blir aldri forsømt,

hviskes stille.

Å, disse fredens ord,

måtte de lyde over all vår jord,

nå frem til hver skyttergrav,

og dele de opprørte hav.

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

 

Gutten tar de først skritt

alene, i balanse,

før han ferdes fritt, sitt livs distanse.

Å, min Gud,

led ham langs din himmelvei,

beskytt mitt barn!

Ja, slik er en mors bønn,

for sin elskede sønn.  

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

 

Et farvann av uro, lengsel, savn

bærer det umulige navn;

Håpets hav! Her, i storm og stille,

ferdes alle, en far, en mor,

en søster, en bror, de spør;

var det hit du ville?

Ja, lik Peter, tror jeg

at vannet bærer meg.

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

 

Å, han danser, i romanse, kan du se?

I en blomstereng,   

med henne han elsker, i le

for vind, bak evige steingarder.

For han vet å møte blikket,

han lærte av sin mor,

de blå øyne viker ikke,

når han faller på kne.

 

Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

 

Gud, slik er din vei, ikke sant?

Fra mørket der inne, i kvinnen,

dette livet opprant,

et menneske, som er lik oss,  

jeg’et til tross!

Formet i ømhetens kar,

med livspust i nesen

fra Himmelens far.

 


Jeg løftet øynene.

Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!

Etiketter:

Kommentarer

Nye kommentarer er ikke tillatt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer