En begynnelse.
Bare en ting
«Mamma,
jeg likner litt på pappa, ikke sant?»
Bernard
Bøker står med blikket mot bicepsen på venstre arm. Skjorten er brettet opp,
han strammer alt han orker. Han er bare sju år og liten av vekst, mindre enn andre
gutter på hans alder, en ørliten skapning med brunt hår, brune øyne, myk hud,
spinkel kropp. Et menneskebarn.
«Mamma,
kjenn på musklene mine», sier Bernard og bretter opp skjorten på den andre
armen.
«Mm»,
svarer moren, uten å se på sin sønn.
«Mamma,
se musklene mine», gjentar gutten.
«Mm,
ja», svarer moren en gang til. Uten å kaste et eneste blikk på ham.
Bernard
blir stående med begge armene i spenn, skjorten er fremdeles brettet opp, slik
at bicepsmuskelen på høyre og venstre arm er synlig.
Han vil så inderlig at moren
skal se. Men hun ser ikke. Hun er opptatt. Hun tar selfie. Selfie, ikke selfish, det engelske ordet som betyr
selvisk, eller egoistisk, ego, som de sier, nei, selfie, som i selvbilde, eller selvportrett, foto av eget ansikt,
av seg selv. Ja, moren til Bernard tar selfie midt på gulvet midt i butikken,
midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden.
«Mamma,
kan du ikke se om jeg likner på pappa?» Han begynner å bli sliten av å spenne
musklene, sliten av å vente på at hun skal se.
«Jo,
jo», sier hun, fraværende i stemmen. Å ta en stilfull selfie krever konsentrasjon.
Bernard
vet godt hva selfie er. Klart han vet. Allerede som nyfødt var den vesle
gutten en del av en selfie, tatt på fødestuen. Han hadde fremdeles navlestrengen
hengende over skulderen. Øynene hans hadde så vidt åpnet seg for aller første
gang etter månedsvis på innsiden av en mage, i mørket. Etter en ytterst trang og
kronglete vei ut av innsiden, ble han løftet opp og holdt foran et mobilkamera,
og fotografert, blodig og sammenklemt, men på utsiden, sjokkert over de nye omgivelsenes mange
lyder og lukter og følelser (det var derfor han skrek). Ja, slik ble han
fotografert, men ikke mens moren så sin sønn for aller første gang, ansikt mot
ansikt, bare de to, (tenk magien i det øyeblikket, et nytt menneske, aldri før sett
med det blotte øyet, møter sin mors oppslukte, oppmerksomme ansikt, en slik
magi fantes ikke da vesle Bernard Bøker ble avbildet for første gang), nei,
bildet ble tatt mens hans mor så rett i kamera, med røde lepper og vakkert hår.
Hun så litt anstrengt ut, men poserte likevel som en erfaren modell.
Bernard
forstod ikke så mye av alt som ble sagt og gjort i filmen, men han så lidelse,
han så livskamp, og bildene festet seg fast i ham. For hovedpersonen var jo
alene, akkurat slik som Bernard. Nå er det han selv, sjuåringen, som kjemper. Men ikke en
kamp for å overleve, for å bli mett, for å finne et sted å sove. En annen type
kamp, en kamp for å bli inkludert i sin mors liv og leven.
«Mamma?»
Ingen reaksjon.
«Mamma?
Ser du meg, mamma?» Men hun ser ham ikke. Hun sanser ikke sin sønn.
Selfish,
tenker Bernard og ser atter en gang sin mor ta selfie med en lang, lang stang
som likner en robotarm. Ytterst på stangen er mobiltelefonen fastmontert, en
smal, lett mobiltelefon som konstant tilkobles den store digitale verden, internett.
Bernards mor er alltid på nett og mobilen er helt ny, siste utgave i sitt slag,
med topp moderne teknologi, suverent kamera, høy oppløsning, rene, skarpe
bilder.
«Dyr og dristig, men en dirrende nødvendig mobiltelefon, min frue», sa selgeren, han som nå
nylig, i forrige øyeblikk, solgte
dem, eller det vil si, solgte henne,
den vesle guttens mor, denne nye mobiltelefonen, like før de stoppet der hvor
Bernards mor nå, i dette øyeblikk, tar
selfie (midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt
i verden).
«Mobiltelefonen
er et must i en moderne verden», sa selgeren, og tok et bilde av Bernards mor.
«Umiddelbar
tilgang til å se seg selv er en viktig ressurs i en tid hvor livet leves like
mye digitalt som fysisk», sa han, selgeren, og kastet et blikk på den vesle
gutten som stadig vekk stod ved kvinnens side. Bernard myste tilbake mot butikkmannen,
ja, det var det han var, en butikkmann, verken mer eller mindre, en fremmed som
vil selge en ting, en død, sjelløs ting, ikke sant? Bernard myste mot ham og
lot som om han forstod og nikket. Umiddelbar
tilgang, tenkte Bernard, hva betyr
umiddelbar tilgang, tenkte han, uten å si noe. Selgeren, eller
butikkmannen, så et øyeblikk tvilende og usikker ut, som om han undret seg over
den lille gutten, og ikke var sikker på om Bernard virkelig fantes.
«Ser
du?» sa den fremmede selgeren til Bernards mor. Selgeren hadde mørkt, ganske
langt hår samlet i en liten hale bak i nakken, og kinnskjegg som gikk like ned
til haken, han var kledd i en skjorte med rosa striper og trang, smal
dongeribukse. Bernard syntes klærne så ubehagelige ut, nesten litt for små.
Kanskje den fremmede selgeren ikke var helt voksen ennå, kanskje han var en ung
gutt som stadig vokste seg ut av klærne sine, akkurat som Bernard?
«Ser
du?» sa den fremmede selgeren, og smilte til den velkjente bloggeren og
vevre kvinnen, til Bernards mor, som stod like foran ham, midt i butikken, midt i
byen, midt i landet Terram, midt i verden. Bernard kjente seg ør. De hadde vært
så lenge i butikken nå. Han måtte følge henne overalt. Magen hans var tom,
hodet lengtet etter ro og stillhet, enkel, behagelig stillhet. Hvor enn de
gikk, støtte de på noen som ville snakke, selge, hvor enn de gikk kom det høy
musikk fra høyttalerne, hvor enn de gikk var Bernard usynlig, plassert i
bakgrunnen, som en ventende statue.
«Vakkert,
ikke sant?» Den fremmede selgeren lo, en tung, dyp latter, seig som hårvoks og
glatt som is, Bernard fikk frysninger av latteren, men selgeren fortsatte å le og
stilte seg ved siden av Bernards mor, så tett inntil henne at de sammen kunne
betrakte bildet, det som nettopp ble tatt med den høyteknologiske mobiltelefonen.
Og resultatet var forbløffende. Først ble Bernards mor taus, så måpte hun,
blinket kraftig med øynene, lukket munnen og svelget.
«For
en klarhet!»
Det
var hennes første ord, de kom ut av henne som harde, skarpe kanter. Men så ble
hun myk i stemmen. Bernards mor smilte og nikket og snakket i vei om bildene
hun nå kunne ta hvor enn hun var og dermed fikk muligheten til å oppdatere
bloggen sin med høykvalitetsbilder, ja, for med så mange følgere, over tre
tusen i sitt slag, måtte hun alltid være på vakt, alltid formidle
litt om seg selv, alltid gi dem det de ville
ha, ikke sant? Følgere, tenkte
Bernard, følgere, er det slike små
sønner som meg? Han kikket bak seg, for å se om andre fulgte hans mor. Men han
så ingen andre smågutter. Ikke der, i mobiltelefonselgerens butikk, da Bernards
mor kjøpte sin nyeste mobilutgave.
Men
nå, nå er han ett av
hundrevis, (kanskje tusenvis, utallige for en sjuåring), av
mennesker som står rundt hans mor, og alle er de følgere, på
ett vis.
«Mamma,
se meg og musklene mine!» Bernard vil bryte gjennom, han vil nå inn, han vil
være den eneste som moren ser og legger merke til, han vil være nær henne, akkurat
slik en sønn bør være. Men horden av mennesker er så stor, og han er så liten,
så altfor liten, ja, han er til og med liten for alderen.
«MAMMA!»
Bernard roper, midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet
Terram, midt i verden. Ropet slynges ut og treffer alle som passerer. De ser ham.
De ser kvinnen som tar selfie. De stopper. De klynger seg rundt henne. Følgere, tenker Bernard. Og kjenner seg
alene. Helt alene. De ser og ser og ser. På henne. På Bernards mor. Mens han skubbes
til sides. Bort fra sin mor.
«Så
pen hun er!»
«Sikkert
en kjendis.»
«En
stjerne?»
«En
vakker kvinne, meget vakker.»
«Mamma!?»
mumler Bernard, sjuåringen, som vil likne sin far, og vise sin mor sine store, spente
armmuskler. Som en superhelt. En sterk og modig superhelt. Men hun hører ham
ikke. Moren er fremdeles i midten. Han er skjøvet til side. Ut. Vekk. Bort. Ingen
tar hensyn til det vesle menneskebarnet. Bernard er for liten for deres blikk,
altfor liten.
Etter hvert bøyer tilskuerne nakken og senker blikket mot skjermen som skiller dem fra virkelighetens virkelighet. De smyger
seg inn i usynlige nettverk, smiler litt, åpner munnen, lukker den igjen,
nikker for seg selv, geiper, klør seg på haken, kikker opp, men ser ingenting,
bare innover i seg selv, senker blikket igjen, lar tommeltottene bevege seg som
små trommestikker på tastaturet mens de tekster en kortversjon av livet som var
akkurat nå. Midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram,
midt i verden.
Uten
å nevne Bernard med ett eneste ord. De skriver en tekst, en setning, et ord, og
merker det med en fellesnevner, et symbol, en hashtag, som linker akkurat det
bildet og den teksten til en bestemt
emnerekke i den virtuelle bokhyllen.
«Hashtag
vakker kvinne.»
«Hashtag
billedskjønn.»
«Hashtag
kjærlighet.»
«Hashtag
kule klær.»
Kan
hende en hel mengde mennesker, ukjente for hverandre, fremmede for Bernard,
lenket sammen i elektroniske skyer, klikker seg inn på samme emne i samme
bokhylle med samme hashtag, og himler med øynene ved synet av den vesle skjermens kjærlighetserklæring eller kjole eller skjønnhet, kan hende en hel mengde mennesker ser på det samme bildet,
av Bernards mor som tar selfie, uten å tenke de samme tankene, kan hende hundre
eller tusen eller millioner av menneskers tastetrykk toucher innom en fjern mors
selfiestunt, uten egentlig å kommunisere med andre enn sin egen vesle
mobilskjerm. Alt mens en liten gutt skyves ut av sammenhengen. Ut av sin mors
bevissthet. Inn i en annen verden.
Mot
Terramnihil, landet uten ting.
Bernard
Bøker er bare sju år. Han har alt. Bortsett fra sin mors oppmerksomhet. Han er
utenfor hennes rekkevidde. Ingen hashtag er ment for ham.
«Mamma,
se på musklene mine, jeg likner på pappa, ikke sant?» hvisker han, den vesle
gutten, menneskebarnet, som ingen legger merke til og som ikke nevnes med ett
eneste ord. Han ser på folkemengden rundt henne, prøver å fange hver og en av
dem med øynene sine, feste dem fast, låse dem der og huske. Men det er så mange
fremmede, ingen av dem har han sett før. Jo, forresten, selgeren fra
mobilbutikken, han som kanskje er en ung gutt som vokser ut av sine klær, står
der og ser på oppstyret, han smiler og holder en plakat i hendene, en plakat
med et bilde av en slags robot. Bernard leser de store, sorte bokstavene: Narkissos kamera, din egen selfie-drone, kommer
snart i vår butikk.
«Selfie-drone»,
hvisker Bernard, som for å teste ordet, mens han prøver forgjeves og for aller
siste gang å fange morens oppmerksomhet.
«Mamma,
jeg likner på pappa, ikke sant?» Han står på tå, løfter armene, men han er så
liten og spinkel, det er nytteløst, han gir opp.
Vesle
Bernard Bøker gir opp. Han senker armene, bretter skjorten på plass, kikker
rundt seg, han er ikke lenger midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen,
midt i landet Terram, midt i verden. Han står alene, tett inntil en glassdør.
En
glassdør?
Den
la han ikke merke til, ikke før nå, før akkurat nå. Det er en snodig, lysende glassdør,
en fristende glassdør. Bernard kjenner en glede spre seg i hele kroppen, en
glede han ikke har kjent før, ekte, sprudlende glede, som sprer seg gjennom
alle kroppens små og store deler, fra øverst til nederst, fra innerst til
ytterst.
Han
snur seg mot glassdøren, tar et steg frem og skyver den opp. Ute er himmelen så
vidt blå, lyset danser mellom høsttunge skyer. Solen, den sørgmodige, gule
solen prøver å finne seg et mellomrom, et smutthull, et sted hvor strålene når uhindret
igjennom skylaget og ned til jorden, ned til Bernard.
«Jeg
er en ting, bare en ting», tenker Bernard og går sin vei.
Bak
ham siger glassdøren igjen med en svak, sugende lyd, og idet han snur seg, er
butikken borte.
Alt er borte.