Gå til hovedinnhold

Feminiseringens forflatende effekt

På trykk, Klassekampen, I dag-spalten.

Feminiseringens forflatende effekt

I Guds hus råder kvinnen. Takten er tander, følsom, myk. Her er lite rom for furore, mørk bass eller formanende tale. Den sterke mann er forkastet. Systemendringen er synlig i all sin feminitet; Guds hus er berørt av kvinnefrigjøringens fremferd, i alle ledd, i alle rom, i alle sammenhenger, som et bønnesvar, en grunnleggende god endring, et etterlengtet tilsvar på mannens mangeårige dominans. Eller?
«Kanskje det er kvinnen som er Antikrist?»
Piken er atten år, barn av sin tid, digital, sosial, selvbevisst, frigjort, studerende, yrkesaktiv, men hun har vokst opp med en mor som valgte annerledes, en mor som satt yrket, utdannelsen og selvstendighetens økonomi i parentes mens barna var små, en mor som gikk motsatt vei av alle sine samtidige, som tok en Nina Bjørk, en feministisk usving, idet førstemann ble født og klippet navlestrengen og arbeidslinjen i en og samme bevegelse. Ja, hun har vokst opp annerledes, attenåringen, bortenfor de brokete barnehager, på hjemmebane, med søskenflokken som sosialiserende felleskap. En forkrøplende oppvekst, egentlig, i frontal kollisjon med rådende konsensus; intet barn som er hjemme med sin mor vil utvikle språklig innsikt, dannelse, kulturell forståelse og evnen til å kommunisere med sine medmennesker. Sånn sett er hun som løvetannen,
attenåringen, sterk, selvstendig, uavhengig. Hun observerer sin samtid med analytisk blikk, selvransakende holdning, søkende innstilling, klar tanke. Og går i Guds hus. Forleden søndag fikk troen en fot i mellomgulvet; hun fulgte en gudstjeneste, takten var tander, myk, folket i salen var omsluttet av føleri. Tyngde, torden og mannen var borte, ungdommen likeså, og hun, attenåringen, myndig og meningsberettiget, ble først tafatt og tvilende, men så vokste engasjementet, og hun undret; hvor er alle menn? Kom frem igjen! Maskulinitet, kom tilbake! Hører du? Reis deg, gutt. Finn din stemme og syng din salme på mannfolkvis. Tal, mann, slipp deg løs og la Guds ord gjalle fra første til siste benkerad. Brum som en bjørn, bråk som en bass, stig opp på talerstolen med stolthet og tyngde. Forkast føleriet og fang tidsånden i en kort setning, ikke i tusen ord, og kritiser de rådende verdier med direkte tale, ikke med forkledd og tilpasset og tilrettelagt og forflatet retorikk. Forkast feminiteten og tre ut av immanensen; transcender deg selv i all din prakt. Ja, hun undret, attenåringen, uten blygsel og rett på sak:
«Kanskje det er kvinnen som er Antikrist?»

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...