Gå til hovedinnhold

Da Titanic ble en pinne

Sommerfortelling

Da Titanic ble en pinne

Sannheten? En vestlending vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, ikke på sydlandsk vis, selv om
varmen i virkeligheten er sydlandsk, den drypper fra himmelens kokende kjele, brennende dråper fra evighetens blå lerret, selv fisken innerst ved bryggekanten, den bryggen som ingen bruker, på sørsiden av Stillhetens øy, myser mot det evige blå og lurer på hvor stormen og kulden og de mørke skyggene er, bare brunbarkede smågutter med håv og miniteiner kaster skygger, smågutter som sier at havoverflaten er sjødyrenes himmel, for alle må jo ha en himmel, ikke sant, til og med sjødyrene, så sannheten? En vestlending, eller en nordmann, eller en sørlending nord i verden, vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, til og med dundynen ligger på sin vanlige plass, i sengen, tung, varm, som en forhistorisk levning, en evigvarende vane, med dinosaurisk skjelett, som ikke har et annet sted, som ikke kan krølles sammen og legges i skapet, for her er ikke skapplass nok, selv om termometeret viser 25 grader celsius midt på mørkeste kvelden, så sannheten? Under slike forhold er livet skyggeløst, fluene er pesten, svetten sitter fast i hudens porer, saltvannet limer hårstråene sammen, men dusjen er så strevsom, bevegelser er strevsomme, varmen er hverdagen, men hverdagen er hverdagen og veien vandres med bikini, badebukse, isvann på flaske, mot bryggen, der små pinner kjemper mot bølgene, de viljesterke bølgene, de som senker selv det sterkeste skip, Titanic, søskenbarn møtes under hetebølgens kokende kjele, de samler seg om fellesfortellingens brobygger, de har referanser bortenfor forklaringens ankerfeste og finner på, de finner på til fantasiens grunnmur slår sprekker og havvannet fosser inn og senker pinnene, de sterke, store pinnene, nei, ikke pinnene, Titanic, her er bare Titanic, svabergene saumfares for små skip, eller store, alle heter Titanic, alle er pinner, slike som en gang var treets pryd og prakt, slike som har seilt på de sju hav og strandet nær bryggen som ingen bruker, småguttene løper og finner og sjøsetter det ene skipet etter det andre, og når familiehunden løfter en av dem opp fra strandkanten, stolt og triumferende og logrende, sier de at hun har tatt en Titanic, og de løper og tar den fra henne og sjøsetter atter en gang, å, fantasiens føtter er lette i dag, og varmen drypper og drypper fra evighetens himmel, det er i sannhet varmt, så sannheten? Titanic lever videre, på barnefantasiens fortellerføtter, til og med på toppen av Stillhetens øy finnes spor av det store skip, på tur med familiehunden før kvelden synker dypt ned i godstolen, (søskenbarn sover atter en gang i egne senger, i byen et sted), men minstemann bøyer seg ned, plukker opp en pinne og strekker den opp i luften, mot kveldens bleke, lett rødfargede bunn, og roper:
- Jeg fant Titanic.
Sannheten?  

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer