Forglemmelsens saktmodige salme

Klassekampen, baksiden

26. april 2014

Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det

kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig journalist med hedenske hensikter dro avgårde. Oppdraget var å formulere et brennende (blasfemisk) Morgenbladportrett om den mørkeste av dem alle, Børre Knudsen. Niels Chr. Geelmuyden leste de skrevne ord og pakket sin penn. «Jeg skulle åpenbart møte en humørløs fanatiker av den gammeltestamentlige sorten», skrev han i festskriftet til Luther Forlag tjue år senere, da Knudsen ble 70 år.

Men hva skjedde?

Møtet på kjøkkenet i Balsfjord ble skjellsettende og motstridende, Knudsen var vidsynt, belest, humoristisk, selvironisk og veltalende, portrettet ble positivt formulert og publisert og snart debuterte Geelmuyden som forfatter med boken «En prest og en plage». En slags oppreisning for Knudsen, et omdreiningspunkt for Geelmuyden. Metope forlag gikk konkurs, sannheten om Balsfjordpresten ble forstummet, taushetens tull, nullingen og utstøtingen, begynte, Geelmuyden kom aldri igjen inn i forfattervarmen.

Så det er stille nå. Den rebelske abortmotstand er mose på de lovfestede rettigheter. Forglemmelsens saktmodige salme har fått røstene i ødemarken til å likne knitrende retrovisesang på vanskeligstilt vinyl. De unyttige vekster i mors liv er parenteser i teksten om sivilisasjonens darwinistiske gang. Norske abortmotstanderne seiler på speilblankt hav, akademisk dannet og med Geelmuydenboken behørig innpakket på bagasjens dypeste bunn. Og i stillhetens kammers, seksten år etter boklanseringen, er scenen atter ledig. Børre Knudsens blir dokumentarisk filmunderholdning til ettertanke. Ingen kamprop. Ingen rebelsk oppførsel. Intet fordømmende pressekorps. Bare Facebook protesterer.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

A man will live forever

De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen