Gå til hovedinnhold

Marias morslykke

På trykk, I dag-spalte, Klassekampen 24.12

Marias morslykke

Marias morslykke, fantes den?
Neppe, for hun var ufri, Maria, fanget og formet av sin tids strenge og mektige menn, litt som Børretzens kvinne i Bekkelagets blues; hun var så trist at hun virket helt gjennomsiktig. Maria må ha vært en Bekkelagskvinne. Først kom engelens budskap, frykt ikke, du skal bli med barn, så unnfangelsen, Guds sønn i dypet av hennes kropp, ingen lurte på hva Maria mente om saken, en underdanig jomfru, fanget i en patriarkalsk kultur og religion, sterke menn med makt på alle fronter, morslykke, nei, Maria må ha vært tynget av sorg, desperasjon, fortvilelse, tenk som hun gråt, den kvinnen, som hun ropte ut i mørket: Gud, hvorfor lar du meg lide? Frykt ikke, sier du, men jeg frykter, Herre, for mitt liv og barnets fremtid, bevar den vesle, som vokser og vokser, lytt til min bønn, hører du? Vern ham, mot skam og fornedrelse, fjern ditt foster fra min indre barm.
Morslykke? Marias desperasjon må ha utelukket enhver følelse av glede, barnet var en byrde fra første dag, men som Torild Skard skrev den gang i 2012: Jomfru Maria var heldig. Hun fødte Jesusbarnet uten alvorlig skade, enda graviditeten ikke var ønsket. Og når Jesus var uønsket, må Maria ha grått, følt seg verdiløs og bedratt, for intet overgrep medfører lykke.
Eller?
Min venn er frigjort og selvstendig, og hun har en sønn. Hans liv skulle aldri vært, hans vandring blant verdensfolket ble forsøkt stoppet før livmortilværelsen fant sin naturlige slutt, hvorfor? Min venn ble voldtatt. Hennes sønns væren tok til under seksuell tvang, gang etter gang, hun ble frarøvet sin frihet, holdt fanget og misbrukt. Men morskvinnen fikk aldri innvilget abort. Det er en stund siden nå. Sønnen er minst tretti år. Og hun kaller ham sin største lykke. Når oppstod lykken, spør jeg. I det jeg kjente ham sparke i magen, svarer hun. Da ble jeg mor.     
Marias morslykke? Den fantes. Garantert, for hennes liv fikk mening i det Jesus ble unnfanget, hun knelte, hun gav seg hen, hun tok imot, uten motstand; la det skje med meg som du har sagt, og hun sang, i etterkant, etter at barnet ble formet, etter at han sparket i hennes indre anliggender; min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

Men det spørs om vi tør anerkjenne Marias opplevelse. For den samsvarer ikke med vår tids mantra om det uønskede barns begrensende innvirkning på kvinnens selvbestemmelse og frihet.

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer