Gå til hovedinnhold

Marias morslykke, første akt

Litterær adventsluke
Marias morslykke

- Maria, se på meg, Maria, hvisker engelen.
Han prøver å finne Marias blikk,
prøver å fange hennes oppmerksomhet, prøver å få henne til å stoppe opp et øyeblikk.
Engelen har en viktig beskjed.
Fra Gud.
- Maria, hør hva jeg har å si.
Men en ung kvinne er på vei mot et annet sted, hennes tanker er opptatt med dagens hendelser.
I mørket går hun mot venninnen som venter ved Hushjørnet. En liten, kaotisk kaffebar like ved universitetet i hovedstaden. Sosiologistudentene trives best i mindre rom. De to kvinnene pleier å møtes i kaffebaren etter siste forelesning eller etter endt arbeidsøkt, en lang studiedag over bøker og artikler og essays og avhandlinger.  
- Maria. Stopp!
Engelen er frustrert.
Stemmen hans mangler styrke.
Lydene, de intense lydene, alle tar sin plass, alle forstyrrer engelens forsøk på å formidle sitt budskap. Stillheten er et fortidens pust.Og teknologiens intense tilstedeværelse tar all oppmerksomhet bort fra de åndelige aktiviteter. Tekstmeldinger og digitale signaler fyker som torpedoer gjennom luften. Usynlige for menneskeheten, men følbare for himmelens budbringere.
Og Maria, hun vil ikke høre hva han har å si. Selvstendig, frigjort, på vei, i takt med sin egen vilje.
- Slutt å følge etter meg, sier hun bestemt, lavt, nesten uhørlig.
Men usikker likevel, for stemmen som hvisker til henne,
og lykkefølelsen, den merkelige lykkefølelsen som berører henne, nå, akkurat nå, på uanstendig, unevnelig vis, som en slags forelskelse, hemmelig og uutholdelig, stemmen som hvisker og lykkefølelsen er egentlig altoppslukende.
- Du er bare en fiksjon, sier hun. Litt høyere nå.
Et eldre par som passerer henne, senker farten, snur seg, de slutter å snakke.
De ser henne gå slik, den unge piken, som om hun er alene, men av en annen verden.
- Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud, sier engelen, raskt, intenst.
- Slutt å plage meg, sier Maria. Og stopper. Ansiktet vendt mot asfalten.
De to forelskede som står like ved, blir bekymret, kan vi hjelpe deg med noe, du unge kvinne?
- Engler finnes ikke, ikke Gud heller, slutt å plage meg, roper hun ut. Sint nå.
Maria er sint. Og fortvilet. Tar seg til pannen. Lukker øynene. Hodet hennes, hva er det med hodet hennes, alle de tankene, stemmene, lykken, hun holder på å bli gal.
- Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, sier engelen, hans misjon er å gi et budskap.
- Jeg kan ikke bli gravid nå, like før eksamen, jeg er jo alene, uansett, uten mann, hører du, engel, du som ikke finnes, hører du?
Gud ser. Alt.
Engelen tar et skritt nærmere henne. Maria faller på kne.
Stillheten er endelig til stede. Som en seier over all verdens lydmas.
To tilskuere, en mann og hans kjæreste, som ser Maria gå slik, kjenner en kraft i luften. De tar hverandre i hånden. Hardt.
Uten å vite vet de likevel hva som skjer. For håpløsheten forsvinner fra verden rundt dem. Håpløshetens tunge, tærende, bråkete byrde løftes bort fra deres liv.
Engelen legger hendene på Marias hode.
Hun kjenner dem.
De er.
- Men du finnes ikke, hvorfor skal jeg tro at du finnes? Hvorfor kjenner jeg dine hender?
Gud tar steget ned på jord.
- Nåden, Maria, den er din, og barnet er ditt, og mitt, sier Gud, med en engels stemme.
Og Maria gråter.
For byrden av nåden er mer enn hun kan bære.
Barnet hennes. Han vil dø. For alle. Ung og brennende, i frelsens ferd, hun vet jo det, hun vet, og hun minnes Dylans ord, hans bønn for sitt barn. Hun har hørt den sangen så mange, mange ganger, hun har lyttet og blitt berørt og rørt til tårer. If I fall along the way and can’t see another day, Lord, protect my child.
- Herre, sier hun, på kne, med mobiltelefonen i hånden,
hun vet at venninnen lurer på hva som skjer, for hun venter ved Hushjørnet, som vanlig, hun vente på vanens oppfyllelse, på at Maria skal komme og ta en kopp kaffe, sammen, slik som i går, ved enden av en dag.
- Herre, sier Maria, hun ber nå, gir seg over.
- Beskytt min sønn og vis min vei, for jeg er barn av min tid, jeg lever rikt og uavhengig og jeg vet ikke hva det vil si å tjene Gud. Herre, beskytt mitt barn.
Så forlater engelen henne. Men Gud blir ved hennes side.
Og de to forbipasserende som så, som hørte, som opplevde, går bort til Maria.
Hun sitter fremdeles på kne, med ansiktet i hendene, asfalten er våt, vårregnet faller, de går bort til henne, hjelper henne opp og idet Maria reiser seg, brytes stillheten av mobilens ringetone.

- Hei Elisabeth, jeg er på vei, sier Maria, og legger på. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer