Tatt av teknologien

Tone R. Skartveit, husmor

Døren inn til det blå rommet er lukket. Lyden av fifakamp konsoliderer den moderlige mistanke. Guttene er fremdeles lenket til spillkonsollen. De digitale fotballfinurlighetene har fanget den barnlige oppmerksomhet langt utover avtalt tid.

Time to rise, roper kvinnen, som en gang bar de to brødrenes spede liv i dypet av sin kropp, finn av-knappen, sier hun, og entrer det blå rommet med fanen for frihet fra den teknologiske taktikklek og herredømme høyt hevet over sitt hode, for hun vet, med all sin erfaring og innsikt i fysiologiens fabelaktige fungeringer, at de fastlåste fjernsynskropper må finne sin fortrinnlige bevegelighet på virkelighetens antivirtuelle baner, der hvor himmelen er tankens tak og jordens gressbank er fotsålens bevegelsesgrunn, for der, og bare der, finnes den sanne vekst. Mindfulness, gutter, dere vet, YOLO, her og nå, akk, trekk pusten dypt og grip dagen, mine kjære, fly ut og fang vinden og finn trær og fossefall og fossiler og lytt til fuglens klang og stillhetens sang og det var en gang, gutter, at det ikke fantes fjesbøker og fifa og flatskjermer og iphoner og virtuelle fangarmer og verden var et kreativt sted, gutter, med velutviklet muskulær kraft i enhver kropp og næringsvett og naturvisdom og ville vesten og frilek utenfor de institusjonelle rammer og frihet til å falle uten hjelm.

Men mamma, data er ikke bare forfall, sier den eldste, han som er gammel nok til å tenke selv og mene, og makter å se helheter i de halve sannheter, neida, ikke bare forfall, men finn av-knappen nå, gutter, for avtalen er for lengst brutt, og tomorrow er ingen tatt av teknologien her i huset, ok? Tweenien og fjortisen fnyser og forutsier morgendagens verdi, et stykke kjedsommelig fragment av livet, uløselig knyttet til abstinens, tomhet og tapt innsikt, for de er barn av sin tid, de er onlinebeboerne med bruddstykkebasert virkelighetsoppfatning og kultivert avstand til bark og vedhogst og begrenset bevegelsesevne i ben og armer etter livslangt bruk av tastaturet og virtuelle skybaner og skjerm.

De utvikler sin eksistens som satellittenes silhuetter, tenker kvinnen, og sier: Kom gutter, la oss hogge en fjellbjørk på synkende måne. Stillheten setter seg på det blå rommets scenekant og dingler med bena. Mens barnlige funderinger ferdes i usette tankebaner, bak blå og brune blikk.

På trykk, Klassekampen, sistesiden, 27. februar

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine. Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke. Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble. Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...

Les mer

A man will live forever

De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Les mer

Pauserom

Søk i denne bloggen