Gå til hovedinnhold

Ikke bare ord




Ikke bare ord

Av Tone R. Skartveit 

Tusen ord om lite. Eller hundre ord om mye. Ord, bare ord, og innlevelsens korte levetid.

Ute er himmelen blå. En senket sol tegner skygger på husveggene. Høsten holder sine varmeste armer rundt oss.
Hundre ord om mye, eller femti ord om alt. Artikkelen på NRKs nettside, om mulige massakrer, om hundre foreldreløse barn. Kanskje flere, kanskje færre, åtti, sytti. Alene på et barnehjem. I Goma. En by i Kongo. På grensen til Rwanda. Der krigsminner er tunge skyer over hverdagen. Stiftelsen New Chance bygget barnehjem, og kledde dagene med nye muligheter. Men fra skyene faller fryktens regn.
Lyden av stemmer. Fra en barnehage i nærheten. Småtasser leker i vannpyttene fra i går. Frydefull lek. Skapende samhold. En sirene synger sin varsel i det fjerne. De voksne sier: Ingen fare, barn,  bare lek dere, bare lek.
Femti ord om lite, eller tjue ord om dødens venterom, fullt av redde barn. Militsen herjer, M23 i kamp mot Mai Mai, mot militante i jungelen, mot lokalbefolkningen. FN kan ikke gjøre noe, sier de. Fallende tillit blant Kongos folk. Fredsstyrken står fast i Nord-Kivu. Korrupsjon. Kongos diamanter er fanget. I et barnehjem. Tenk deg, din yngstes barnehage, eller SFO, alle de små, forlatt. Byen er tømt for mennesker. De flyktet. Her er så tomt. Lyden av en gutt som gråter. Noen som sier hysj, stille, hvisking bak gjerdene. De drepes om de oppdages. Krigsminner. Jentene vil kanskje bli voldtatt. Voksne menn over unge piker. Foran de små.
Noen blader er ennå grønne. Evig grønne. Slike som gir lønnlig håp i juletid.
 - Mamma, i dag er det bare åtte dager til vi skal åpne kalenderen, sier minstemann. Åtte dager. Stjernen i vinduet. Lyset tennes, blikk skuer mot det blå.
Ord som skaper innlevelse, noen om glede, de som er her, mine, i lykkelandet, andre ord om frykt, de som peker mot et annet sted, et annet land. Mitt blikk er et vitne, jeg leser deres liv, deres frykt er min. Mitt barn, mitt barn, ikke vær redd, jeg hører din gråt, din hviskende bønn, du trenger hjelp, trøst, bøy deg ned, gjem deg bak, og vent, klarer du å vente? Noen kommer sikkert snart, noen må jo komme. Ord, innlevelse, deres nød er nær min tanke, men bare min tanke. Ord, bare ord, og innlevelsens korte levetid. For snart har solen falt ned bak blåner. Poteter settes på kok. Eldstemann kjøres til trening. Vakemaskinen tømmes for klær. En annen hverdag, et annet liv.
Stillhet. De kan ikke lage en lyd. De må ikke bli oppdaget. De minste forstår ikke. De eldre vet. De har sett før. Hørt skrikene. Følt angsten. Utenfor portene, i Gomas gater, danser mitraljøsene. Militsens musikk.
Ingen flere ord, ren handling, for i Sandnes, den vesle byen litt vest, forlater en mann sitt hjem, sine kjødelige barn, sin familie. For ord er ikke nok. Han vet så mye mer. Han bygget barnehjemmet i Goma,  kjøpte tomt for sine egne sparepenger. Det er handlingene, gjerningenes klare mål som driver ham. Utenfor ordenes fjerne tilstand. Han er far til så mange flere, sytti barn. Sorte i huden. Men han har sett deres liv, utenfor ordene, deres liv er hans, Tommy Rasmussen har hørt den rolige pusten til et barn som er trygt, endelig trygt.
Tusen ord om lite, eller hundre om mye, men ingen andre kan hjelpe. De er borte, de voksne, borte. Barna er uten mat. Uten vann. Han reiser mot Goma, alene, ingen hær i hans makt, ingen våpen i hans lomme, men med gnistrende håp som sin guide . De må ha penger, de sytti små. Han reiser alene. Mot militsen. Mot dødens venterom. For alle vet at hans vei er farlig.
Mørket har falt på. Hvor er du nå, Tommy? Er du fremme? Har du nådd ditt mål?
Fold hender, barn, fold hender, la stjernen lyse klart.  

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8405116


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...
Legg inn en kommentar
Les mer

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael. Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor. Festemor, løfte opp, sier Michael. Å, vil du løftes? svarer bestemor. Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går. Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt , tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner. Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.   Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hj...
Les mer

A man will live forever

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...
Les mer