Pauserom

  Å elske Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant. Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset. Solen lå skjult bak skyggene.     Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega. Se, sjefen gråter, sa noen. Latter. Vinden kom fra vest, med saltet.   Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.   For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg. Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.   Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt. Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt. Stille dønninger, myke berøringer over oss.   Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne. Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket. Naustdøren knirket i hengslene.   I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken. For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd. Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.     Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren. Vi

  Til Samuel på sekstenårsdagen   Trinnvis     Gjør deg nå klar, min sønn, som Josva, til å samle stjernestøv langs skoleveien i en liten boks, uten lokk. Du vet den greien, der du står og kjenner at du finnes, men vandrer i flokk, oppover et fjell, som et ustemt verk, uten at gull utvinnes, og du, du er likevel modig og sterk .   Gjør deg nå klar, min sønn, som Moses,   til å fange solstråler i et vintermørke, med våte hender, uten frykt. Du vet, de vil tørke, hendene, i varmen fra himmelens lykt. Om du synes dagene er kjipe under pliktens åk, i en tidsklemme, uten å kunne begripe - er du ikke redd, lar deg ikke skremme.   Så gjør deg nå klar, min sønn, som Daniel,   til å samle frø fra Kunnskapens tre, i såmannens bunnløse sekk.   gå, gå! med vilje til å be Gud Skaperen, Ham vi sluttet å frykte, om aldri å glemme oss, aldri se vekk, på tross av menneskehetens rykte, folket uten ånd, uten nåde. Vær sterk, vær

  Den vide jord Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.   Han bød oss sitt bord, og sa: Spis mitt korn, drikk min melk, min vin. Min vei er ikke din. Nådens linje går gjennom alt, selv deg som falt, selv deg som falt.   Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.   Herrens sønn er din bror, Han sa: Min tanke er ikke din. Min himmel er høy over jorden, over deg. Guds gode vilje gjenreiser alt, selv dem som falt, selv dem som falt.   Gud skapte med sitt ord den vide jord, den vide jord.

  Linjeavstand   Den første linjen i alt det hvite eller i alt det blå, en enkel utførelse, som love me tender. Å, tegn meg i din hånd, Herre.   Den andre linjen følger etter eller er i nærheten, den tredje krysser, please, return to sender. Å, fyll meg med din ånd, Herre.   Den fjerde linjen faller nedover, eller stryker over, den femte spretter rundt, vilt som in the ghetto. Å, vis meg din vei, Herre.   Den sjette går i sikksakk eller i sirkler, uten linjeavstand, den sjuende er sort og mørk, nei, a mess of blue. Å, la meg hvile hos deg, Herre.

  En engel ved sin post O, hellig er du, Gud som lytter til min bønn.   Lyden av et smil i hverdagsrotet en stol på snei et plagg på vei ingen knagg i sikte   O, hellig er du, Gud som ser på min kamp.   Synet av et sukk i sofakroken en flat pute en kladdet rute voksenlivets stil   O, hellig er du, Gud som kjenner mitt savn.   Smaken av et kyss i munnhulen en bit av melon et minne av teflon lengsel etter ubrutt ro   O, hellig er du, Gud som skjenker meg hvile.   Lukten av en kropp i armkroken en nybadet sønn den søvnløses lønn en engel ved sin post

  Novelle, fra 2016 De ufullstendige - På flukt? Jeg? Fra hva, liksom? - Fra alt du lengter etter, fra… Men hun fikk ikke sagt mer. Stemmen sank i et hav av ingenting. Så kom skyen. Sort. Tung. Kvelende. Men hun visste. Ingenting og alt. Sommerlyset gjorde henne lettere til sinn. Men mørket. Mørket var alltid. Mørket var. Hun skulle sagt. - Fra svineinfluensa, sultkatastrofe, storfekjøtt, zombier, zuluer, stjernestøv, sykkelstier, satanister, sorte hettegensere, mørkhudete menn, moste bananer, saltvannsoppløsninger. - En to, tre, løft. Kroppen var tung, livløs. Den smalt i madrassen. De løftet på samme takt. En kanyle ble satt i hånden. Alt i bevegelse. Intravenøs væske. Mens de bar. Bortover den gruslagte veien. I grålysningen. Etter skyen. Etter rystningen. Alt som raste. - Transporten skal skje uten opphold. Før avreise legges inn storkalibret venekanyle, og det startes infusjon av NaCl 9 mg/ml, isotont saltvann. - Ja, det er gjort, sjef. Kjemisk talemåte. Inf