Pauserom

Ord til en konfirmert sønn. Tuba, tomater og ting   I en båt på de sju hav. Med ankeret til bunns, i nærheten, kanskje, eller i fjerne farvann, eller i fantasien, der troll kjemper om makten og spiser små kropper til lunsj, eller der Svein skjuler rotta i genseren på vei til Syden, eller der Son-Goku følger Slangeveien tilbake til jorden, kanskje, i alle fall i en båt, sannsynligvis en rask båt, helt sikkert på de sju hav, lengselens sted, øyeblikkets sted, erindringens sted, solen sender sine kraftfulle strålesignal fra klar himmel, sjøen er salt og stille, salt og stille, vinden hviler i dag, eller herjer et annet sted, på dekk sitter en ung mann, han har saltvann i solbleket hår, brunbarket kropp, en mage som likner et vaskebrett, et tilfreds smil om munnen, her er vakkert, her er ro, her er livet. Ingen mobile enheter som fanger deg i ensomhetens nettverk. Ingen flatskjermer som fjerner deg fra virkeligheten og mørbanker deg på den

En begynnelse. Bare en ting «Mamma, jeg likner litt på pappa, ikke sant?» Bernard Bøker står med blikket mot bicepsen på venstre arm. Skjorten er brettet opp, han strammer alt han orker. Han er bare sju år og liten av vekst, mindre enn andre gutter på hans alder, en ørliten skapning med brunt hår, brune øyne, myk hud, spinkel kropp. Et menneskebarn. «Mamma, kjenn på musklene mine», sier Bernard og bretter opp skjorten på den andre armen. «Mm», svarer moren, uten å se på sin sønn. «Mamma, se musklene mine», gjentar gutten. «Mm, ja», svarer moren en gang til. Uten å kaste et eneste blikk på ham. Bernard blir stående med begge armene i spenn, skjorten er fremdeles brettet opp, slik at bicepsmuskelen på høyre og venstre arm er synlig.  Han vil så inderlig at moren skal se. Men hun ser ikke. Hun er opptatt. Hun tar selfie. Selfie, ikke selfish , det engelske ordet som betyr selvisk, eller egoistisk, ego, som de sier, nei, selfie , som i selvbilde, eller selvportrett,

Kortprosa Bye, bye Babor lukevis ferdes jeg gjennom ukevis, forbruker ampuller med olje,  serum, serum,  nå er det slutt, bye, bye Babor, men jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse, som alt annet last advent, you know, den lilla sonen som gradvis blir rød, blodrød, egentlig, selv om mange velger å være som Ikea, eller Skeidar, eller noe slikt, uten rødt og grønt og blått og hjemmelaget, de velger nyanser av hvitt, eller gull, balansert, ja, for hjemmet er en scene, se, mitt interiørcredo, ja, se mitt juletre, det er hvitt som Bonytts forside, ingen feilgrep er gjort, mitt hjem er i bloggæraens besittelse, og snart kommer nissen, stylet som en hipster, julen er en ytre opplevelse, ingen indre reise til enkelhetens stall, og prislappen på desember er satt til elleve tusen, per pers, så jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse i advent, (som ble en indre opplevelse, i ytterkanten av januar, til lyden av flygelets toner og en sart, følsom stemme), for andre gang, f

Novemberdikt Unnskyld at eg vekte deg, mamma Unnskyld at eg vekte deg, mamma , sa veslegut , la armen kring halsen min og pusta sakte, han viste meg inn i draumens palass, eller var det ned i jordas djupe søkk, jau , me dro nedover, den natta, dit inga sanning finns, me dro dit stjerna lyser fra botnen av vatnet, og fiskane sym på himmelen, men han kom så varsomt, vesleguten, den natta, mens eg lå stille, i mitt eige djup, og ikkje venta, unnskyld , sa han, veslegut, at eg vekte deg, mamma, sa han, og var varm av dyna, men fraus likevel, i vinternatta, på bare føter og i boxershorts, unnskyld , sa han, og tok meg med inn i draumen sin, og lydsporet var Nick Cave, ja, du veit korleis det er, nokre gonger syng dei framleis, dei syng framleis, du berre lyttar, der i natta, into my arms , song Nick Cave, into my arms, oh Lord , song han, men eg veit ikkje om han meinte det eg trur han meinte, eg berre lytta, å, min Gud, eg berre lytta