Pauserom

På trykk, Klassekampen, siste side, 12. juni. Basseng til besvær Svøm, vesle pode, ta dine første tak i en fjellkulp eller salt sjø eller i fostervannets indre alterring, svøm,  vakre søster, svøm vesle bror, bortenfor de blånede kommunebasseng, bortenfor ubehagets tilgjengelighetstematikk, svøm, før eller senere, men helst ikke senere, nei, bli ikke stor uten å beherske badingens velsignende brysttak eller ryggleie eller propellteknikk, to hundre meter, minst, uten nøling og pesing og svelging av farvannets uedle dråper, svøm uten å lage bølger, uten å frykte den synkende tilstand, svøm, bli sikker i din sak, og foreldre, gjør som ørnemor, sjekk ferdighetene i rett stund, kast de små i de fuktige svømmepytter så snart tiden er moden, uten nølende ettertanke, uten tvil og tårevått farvel, syng den naturlige seleksjons sang, og se, kan hende småtassen forserer det våte element, slik ørneungen finner vingens kraft idet moderfuglen slipper sin arvtaker utfor stupet, fly, min elske

Robert Johnson leter etter en ny melodi, en ny tone, en ny masse, en blues utenom det vanlige, usett, varm, som fanden selv, et Higgs-boson, en usynlig partikkel. For så synger Nick Cave. https://www.youtube.com/watch?v=1GWsdqCYvgw&feature=kp

Så enkelt forklart, så vanskelig å forstå, så forunderlig interessant. "Det finnes noe som vi aldri har sett", sier Alex Read. Gudspartikkelen, Higgs-bosonet, er det vi aldri har sett, ånden som svever over vannet, det underlige usynlige som gjør alt annet synlig, som gir elementærpartiklene masse, som skaper atomene, forklart med en formel, bekreftet og befestet som virkelig og sann av CERN-laboratoriet, Genève, i 2012. https://www.youtube.com/watch?v=lA6TfV1Kze0#t=87 Likevel; usynlig, som et rykte som går gjennom rommet. Hm. Ord. Tall. Tegn. Tolkninger. "Alle ting går sin strevsomme gang", sier Forkynneren, "menneskenes ord strekker ikke til". Så enkelt sagt, så lett å forstå, så forunderlig interessant.

Dirrende, nært, fintfølende, vilt, vakkert, mykt, mørkt, dramatisk. https://www.youtube.com/watch?v=-792hP0u7I8

Ensom i nettverkets tid Jeg sitter på kontoret. Kveldens sceneteppe er trukket for, mørket har senket seg over nabolaget. Vinden er stillhetens jamsession. Ansiktet mitt vendt mot skjermen. Hendene hviler på tastaturet. Her, nå, en tid for å skrive, en tid for å tenke, en tid for å finne ord om dagene som har gått, om gutten som vokste opp, om verdenen som ble til, om minnene som ble skapt. Så kommer han inn døren, 15-åringen, i t-skjorte og boksershorts. "Mamma, jeg har egentlig lagt meg, men du bare må se denne videoen, du bare må." I hånden holder han den digitale morkake, sin iPhone, hånden er navlestrengen som knytter ham til den virtuelle virkelighet, i iPhonen finnes sosiale næringsstoffer som YouTube, Facebook, Twitter. "Hva heter videoen?" Jeg spør, han viser meg displayet. Et dikt, en ung mann, en virkelighetsbeskrivelse. http://youtu.be/Z7dLU6fk9QY

Klassekampen, baksiden 26. april 2014 Forglemmelsens saktmodige salme Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig

Lengsel De er borte. Lyden av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp. Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio. Fra sykkelsetet så hun dem. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud. To stoler. Klargjort til bruk. En sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under presenningen. Livet som var. Er. Noe annet. Her kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse, hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto. Ung. Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød.  T o stoler.