Pauserom

Ensom i nettverkets tid Jeg sitter på kontoret. Kveldens sceneteppe er trukket for, mørket har senket seg over nabolaget. Vinden er stillhetens jamsession. Ansiktet mitt vendt mot skjermen. Hendene hviler på tastaturet. Her, nå, en tid for å skrive, en tid for å tenke, en tid for å finne ord om dagene som har gått, om gutten som vokste opp, om verdenen som ble til, om minnene som ble skapt. Så kommer han inn døren, 15-åringen, i t-skjorte og boksershorts. "Mamma, jeg har egentlig lagt meg, men du bare må se denne videoen, du bare må." I hånden holder han den digitale morkake, sin iPhone, hånden er navlestrengen som knytter ham til den virtuelle virkelighet, i iPhonen finnes sosiale næringsstoffer som YouTube, Facebook, Twitter. "Hva heter videoen?" Jeg spør, han viser meg displayet. Et dikt, en ung mann, en virkelighetsbeskrivelse. http://youtu.be/Z7dLU6fk9QY

Klassekampen, baksiden 26. april 2014 Forglemmelsens saktmodige salme Det er stille nå. Slik var det ikke før. Den gang Kvinnefrontens og Nyfeministenes kamprop om det kvinnespesifikt personlige ble ikledd en politisk språkdrakt som matchet den offentlige diskurs og dermed gikk fra gatas parlament til de konstitusjonelle prosesser i Stortingets partier, mens mørke menn messet sin tro i sykehusets korridorer og viste meningers mot og lyste i bann og bråkte med nordmenns samvittighet og bygget fjell av fordomsfullhet. Slik var det før. Den gang. Ikke nå. For feministlobbyistene senket sine skuldre da Loven om selvbestemt abort ble vedtatt og iverksatt i 1978. De mørke menn stod med ett alene på scenen, synlige i all sin metodiske galskap og antatte kvinneforakt, unisont fordømt av et politisk korrekt pressekorps uten vilje til undersøkende og analyserende virksomhet. Ingen dro til Balsfjord, for eksempel. Inntil 1988, ti år etter den feministiske seier, da en skrivekyndig

Lengsel De er borte. Lyden av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp. Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio. Fra sykkelsetet så hun dem. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud. To stoler. Klargjort til bruk. En sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under presenningen. Livet som var. Er. Noe annet. Her kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse, hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto. Ung. Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød.  T o stoler.  

Endelig; bylinebråk! For tjue år siden signerte journalistene tekstene sine med navn. Intet mer. Enkel byline. Null bilde, null twitter, null mailadresse, null identifiserende informasjon, bare navn. Teksten om nyheten, fortellingen, intervjuet, beskrivelsen, kilden var viktigere enn alt annet. Pensum på journalistikkstudiet fremhevet journalisten som objektiv formidler, ikke som subjektiv fortolker. Stikkord var metode, analyse , observasjon, språk, nysgjerrighet, kunnskap, maktkritikk, selvkritikk. Før den tid, før for tjue år siden, før verdensveven kom til, før datamaskinen, før oss, fantes ikke engang byline. Teksten stod alene. Journalisten var usynlig. Pressen var den fjerde statsmakt, alltid tilstede, ikke personifisert og menneskelig identifiserbar, men undersøkende, formidlende, spørrende, kunnskapsbasert, selvoppofrende. Nå, nå er alt annerledes. Journalisten er rammen som omslutter det journalistiske arbeidet, han er absolutt og fullstendig tilstede, over, under, rundt og

Nei til Børre For sterkt for Facebook. Hvorfor? "...bryter med Facebooks retningslinjer for annonsering der det blant annet heter at språket ”ikke skal være støtende, vulgært, truende eller generere en høy andel negative tilbakemeldinger.” Språket skal ikke generere en høy andel negative tilbakemeldinger...og hvor ofte etterleves den regelen i Facebook-sfæren?  Også fotograf Michael Clancy, mannen bak bildet av håpets hånd, har opplevd i bli fjernet fra Facebook.  Børre Knudsen og Michael Clancy - begge viser det ufødte livets verdi. http://www.itromso.no/nyheter/article9187595.ece

LIVET, DØDEN, DOWNS "87 prosent av kvinnene som kjente til at fosteret hadde Downs, valgte å ta abort i 2012. Det viser nye tall fra Medisinsk fødselsregister." (Klartale.no, Kari Huse) 21. mars var det den internasjonale Downs syndrom-dagen. Videoen Dear future mom viser veien vi kan velge, håpet, gleden, annerledesheten, livet som er verdt satse på. http://www.youtube.com/watch?v=Ju-q4OnBtNU&list=UUAzPsJi_SFdpPBvbiPc1DNQ

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203