Pauserom

REPORTASJE I foraktens forgård Å leve som syk eksnarkoman, er å leve i foraktens forgård, der håpet er en sommerfugl på flukt. «HEROIN ER EN sensorisk isolasjonstank. Man frarøves sansene. Man flyter i rusens Dødehav, og det finnes ingen smerte, ingen skam, ingen skyld eller sorg, ingen depresjon, intet begjær.» Shantaram, s.616. JEG MINNES EN ærlig kommentar fra en kvinne som er så kjærlig, så snill, så klok, så sterk. En kommentar som slo meg i ansiktet med en proffboksers kraft. Eller var det i magen. Eller i samvittigheten. Et sted som siden den gang har vært ømt, sårt, verkende. Hun sa: «Dersom han faller om her, og trenger livreddende innsats, da kommer i hvert fall ikke jeg til å tilby min hjelpende hånd.» Og hun nikket mot en mann som satt på en sofa et stykke fra oss. Et fryktens nikk. Fullstendig fritt for medmenneskelighet. Og hennes frykt ble min. Jeg ble redd vedkommende skulle falle om der jeg var, like ved min side, en gang i fremtiden, eller

ESSAY Rosabullshitbloggerne og bebreidelsens kunst De leses, altså er de. Eller? DE DANSER UT i gaten, tenåringsjentene, de danser i lyset fra solnedgangen, speiler seg i busskuret, blonde, lettkledde, uutsprungne jenter, innpakket i en digitalrosa drøm, eller i en romantisk realisme, de fremfører sin kopistemplede eksistensfortelling, i veikanten, en forsommerkveld. Og takten de danser til er fra rosabloggerens melodi, eventyrlig komponert i virkelighetens krevende jammerdal hvor løsrivelse og egenlykke er livets virkeligste innhold. Kall det bebreidelsens kunst, men hør; o ærverdige kultur, jeg klandrer deg for å tilby våre barn tomhetens tilskuerplass. Digitale trappetrinn The world is not a pleasent place to be without someone to hold and to be held by. [1] Radka Toneff synger, et flygel gir fylde, stemmen hennes, nesten alene, formidler en innsikt i virkelighetens væren. Sammen skal vi vandre, foruten sammen , er vi intet. Og her, i veikanten, eller e

Dønn vanlig hverdag, hva ellers Rå realisme: 06.15. Morgenen, tidlig på morgenen, mørkt ute, høst, må ta liten tur med bikkja. Huset våkner gradvis, forpliktet til å våkne, jobb, skole. 06.45. Bikkja bæsjer på teppet. Far drar til Bergen før soloppgang. Mor alene. Frokost til sju. Matpakke til fem. 06.55. Er alle oppe nå? De to eldste i rute, rutinene er behørig innarbeidet, bortsett fra ryddingen, de eldste går fra tallerken og smuler på bordet, mor freser, tørker, smører, roper; sett inn i oppvaskmaskinen etter dere. Men de må nå bussen. 07.24. Bikkja bæsjer på teppet igjen. Pokkers bikkje! Mor krasjer, flipper ut, blir urimelig sint, kom igjen, hør: Barn, dere må ta ansvar. Bikkjer er alvor. Skjønner dere det? Jeg kan ikke ta jobben alene, sier mor, og lillesøster gråter, mor angrer. 07.38. Telefonen ringer. Tarminfeksjon stopper tenåringen halvveis til skolen, en bensinstasjon er redningen. Kan du hente meg? Uff, ja, selvsagt, men må få de yngste ut dørene først, kommer