Pauserom

Bienes kollaps kan forklares, tilsynelatende. "Vi snakker om  neonikotinoidene , sprøytemidlene som ble utviklet av selskapene Shell og Bayer på 1980-1990-tallet, og som er blitt populære fordi de er forholdsvis ufarlige for pattedyr som oss. Men altså ikke for insektene." Bjørn Vassnes, Klassekampen, 11.april 2013 Norske myndigheter rusler etter resten av Europa, og derfor kan det være greit å lese kort artikkel på linken til Mattilsynet nedenfor: http://www.mattilsynet.no/planter_og_dyrking/plantevernmidler/godkjenning_av_plantevernmidler/mattilsynet_trekker_godkjenning_for_plantevernmiddel_som_fryktes_aa_ha_sammenheng_med_biedod.8866 En vei til mer innsikt: http://www.guardian.co.uk/environment/2013/apr/29/bees-european-neonicotinoids-ban Hvordan du og jeg og vi to kan hjelpe biene, eller humlene, tilbake på pollineringens viktige vei, foruten å fremelske småbruk, og å være kritiske til det industrielle landbruk? http://www.hageselskapet.no/hjem/toppmeny/hj

Pollinering i parentes og ferjereisens forglemmegei En bie lander på ferjens store dekk. Kræsj. Bien er bortreist. Og ferjen på sin siste ferd over fjorden. Vår, tra la la la, vår, gresset er på vei, så aldeles og vakkert på vei, oppover gjennom jorden, fra intet til alt, fra dvale til våkenhet, på vei gjennom brunbarkede tørre tuster fra i fjor, på vei med glød og kraft og løfter om fremgang og vekst og vilje til liv. Tretoppene får en fyldighet som ikke er til å ta feil av, i all sin nakenhet gir de håp, snart synger bladene i vinden, snart suser skogene i all sin sommergrønne prakt, snart. Tiden blir med ett tilgjengelig, sanselig, tilstede, som en solvarm krok der hvilen er selvfølgelig, som et rom med bøker og stillhet og refleksjon, som et nattbord med Morgan Kane og Lucky Luke, som en frihetens fergereise mot de pliktløse timer. Vår, tra la la, vår. Og se, der gynger en ferge over Oslofjorden. Eller Boknafjorden. En ferge som et feriesymbol, et løfte om ro o

  Nødens estetikk En liten pike kryper på alle fire. Utmattet. Forlatt. Et sted i Sør-Sudan. Gribben lander. Kevin Carter foreviger pikens kamp. Året 1993. Fotohistorie på trykk i The New York Times. Debatten dirrer; om bruken av bildet, om råheten i avisredaksjonen, om manglende inngripen. Hvorfor bare det heslige, Kevin? Spørsmålet vandrer på velstandsføtter inn i vår nære hverdag. Søndagens gudstjeneste er så vidt i gang. Lovsangen smyger seg ut i foajéen. Vår Gud han er så fast en borg . Femåringen tripper på tærne foran reolen med rålekker nips. «Kan jeg få en sånn gul kylling? Å, jeg trenger den, mamma». Guttens kjøpelyst er driftet av egenkjærlighet. Ønsket om å eie. Begjær etter de vakre, unyttige varer. Laget i Etiopia. Eller India. Eller Pakistan. I slummens dype grøft.  For et marked blant de velstående. Veldedighetsmarkedet. Shopping i kirketid. De fjerne menneskers nød lærer velkledde barn handelens kunst. For her spinner ingen selv. En moderne menighet

Min frihet vugges i tidens favn En kampklar kvinne fanger tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets takt. Men er hun fri? Av Tone R. Skartveit, husmor Hun gav sitt liv til Kristus, den salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun, og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på Disibodenberg [1] , Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske praktnummer, all makt til det kirkelige mannfo

På trykk nytid 7.mars  Nå r ku nnskapen kamuflerer La barnet vaksineres, følg de anbefalte retningslinjer, og livet blir en velgjørende vandring, utenfor faresonen. I virkeligheten har du intet valg. Eller? Av Tone R. Skartveit - Vaksinen skal atter få sitt påfyll, sier hun, til sin mann, og viser arket fra sjetteklassingens skolemappe. Tilbud om MMR, hilsen helsesøster [1] . Kvinnen blotter sin uro, bygget på opplysningene som finnes i de ubelyste kroker, utenfor styresmaktens informasjonskilder, et sted mellom konspirasjonens galskap og motforestillingenes fornuftige kritikk, opplysningene som gir rom for et valg, et annerledes valg, som gjør at nå, nå beveger de seg i risikosonen, de små, der faren for smitte og sykdom er en sort og fandenivoldsk sky over sjel og kropp. Den humane cellelinje WI38 fortsetter sin vandring, fra pode til pode, og kunnskapen, teknokratiets tilsynelatende velfunderte visdom, formidlet gjennom Nasjonalt Folkehelseinstitutts effektive og v

En hund å holde i Første scene: En skikkelse tar form på toppen av stien, bredskuldret og tung i steget, omkranset av vårsolens lavstrålebevegelser, en grålig Goliat på vei mot nye kamper, og i hånden holder han et spyd, eller en slegge, eller et sverd, sikkert et sverd, han nærmer seg en løpende kvinne, men taktfast fortsetter hun sin ferd, som en David på tå hev, med lilla joggesko og sort tights og fjellflyttende tro og himmelske tanker, fryktløs og trygg i sjel og kropp og full av forakt, på tross av paranormal, postbibelsk aktivitet i hennes parkløse, bynære nabolag, for hun har sett det før, kvinnen, hun kjenner synet som formulerer seg i vårsolens glans, hun vet at skikkelsen som nærmer seg er en velfødd og voksen mann og hans vesle forvirrede hund. Andre scene: «Hund? Nei, vi kan ikke ha hund, jenta mi», sier mor og moser sin datters drøm med monsterrealisme og myndighet og en moderlig overbærenhet som aldri noensinne vil finne forståelse og fotfeste i det lengtende s

Ved enden av en vei Et uønsket barn blir født, døden er nær, men ikke fullbrakt. Hjertet slår. På skyllerommet våker en jordmor. I tre timer og femten minutt. Av Tone R. Skartveit I juni 2012 skriver magasinet Plot om aborter på overtid. Lov om svangerskapsavbrudd brytes. Paragraf 2, siste ledd er klar: Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Plot forteller en historie. Og avdekker lovbrudd. Men hva skjer? Ingenting. Tausheten er urovekkende. We live in a political world, love don´t have any place, synger Bob Dylan, og vedgår politikkens vesen med en enkel verselinje. Den menneskelige faktor forsvinner, tingliggjøringen tiltar, synliggjort i språket. Velg dine ord med forsiktighet. Abortert foster er for livaktig, graviditetsprodukt er sterilt nok. Her finnes intet barn. Graviditet