Pauserom

Min frihet vugges i tidens favn En kampklar kvinne fanger tidsånden og tenker forbi de stereotypiske termer og unngår å følge flertallets takt. Men er hun fri? Av Tone R. Skartveit, husmor Hun gav sitt liv til Kristus, den salige Jutta, en vakker og attraktiv kvinne den gang på 11-hundretallet, og i skyggen av middelalderens mørke mystikk, tynget av sine tanker om helliggjørelse, tok hun et valg. Eremitt, jeg vil bli eremitt, proklamerte hun, og gjorde alt hun kunne for å nå sitt mål, for å få innpass i klosteret, sammen med vesle Hildegard, blant alle mennene, og hun lot seg mure inne, Jutta, hennes livsbolig ble en eneboercelle nær inntil kirken i benediktinerklosteret på Disibodenberg [1] , Guds nåde var mer en nok for den salige kvinneskikkelsen, hennes kropp og tanke ble fullt og helt tilrettelagt og innrettet som et redskap i Vårherres hånd. Noen vil si hun var tvunget av sin tids fromhetsideal, det patriarkalske praktnummer, all makt til det kirkelige mannfo

På trykk nytid 7.mars  Nå r ku nnskapen kamuflerer La barnet vaksineres, følg de anbefalte retningslinjer, og livet blir en velgjørende vandring, utenfor faresonen. I virkeligheten har du intet valg. Eller? Av Tone R. Skartveit - Vaksinen skal atter få sitt påfyll, sier hun, til sin mann, og viser arket fra sjetteklassingens skolemappe. Tilbud om MMR, hilsen helsesøster [1] . Kvinnen blotter sin uro, bygget på opplysningene som finnes i de ubelyste kroker, utenfor styresmaktens informasjonskilder, et sted mellom konspirasjonens galskap og motforestillingenes fornuftige kritikk, opplysningene som gir rom for et valg, et annerledes valg, som gjør at nå, nå beveger de seg i risikosonen, de små, der faren for smitte og sykdom er en sort og fandenivoldsk sky over sjel og kropp. Den humane cellelinje WI38 fortsetter sin vandring, fra pode til pode, og kunnskapen, teknokratiets tilsynelatende velfunderte visdom, formidlet gjennom Nasjonalt Folkehelseinstitutts effektive og v

En hund å holde i Første scene: En skikkelse tar form på toppen av stien, bredskuldret og tung i steget, omkranset av vårsolens lavstrålebevegelser, en grålig Goliat på vei mot nye kamper, og i hånden holder han et spyd, eller en slegge, eller et sverd, sikkert et sverd, han nærmer seg en løpende kvinne, men taktfast fortsetter hun sin ferd, som en David på tå hev, med lilla joggesko og sort tights og fjellflyttende tro og himmelske tanker, fryktløs og trygg i sjel og kropp og full av forakt, på tross av paranormal, postbibelsk aktivitet i hennes parkløse, bynære nabolag, for hun har sett det før, kvinnen, hun kjenner synet som formulerer seg i vårsolens glans, hun vet at skikkelsen som nærmer seg er en velfødd og voksen mann og hans vesle forvirrede hund. Andre scene: «Hund? Nei, vi kan ikke ha hund, jenta mi», sier mor og moser sin datters drøm med monsterrealisme og myndighet og en moderlig overbærenhet som aldri noensinne vil finne forståelse og fotfeste i det lengtende s

Ved enden av en vei Et uønsket barn blir født, døden er nær, men ikke fullbrakt. Hjertet slår. På skyllerommet våker en jordmor. I tre timer og femten minutt. Av Tone R. Skartveit I juni 2012 skriver magasinet Plot om aborter på overtid. Lov om svangerskapsavbrudd brytes. Paragraf 2, siste ledd er klar: Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er tungtveiende grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis. Plot forteller en historie. Og avdekker lovbrudd. Men hva skjer? Ingenting. Tausheten er urovekkende. We live in a political world, love don´t have any place, synger Bob Dylan, og vedgår politikkens vesen med en enkel verselinje. Den menneskelige faktor forsvinner, tingliggjøringen tiltar, synliggjort i språket. Velg dine ord med forsiktighet. Abortert foster er for livaktig, graviditetsprodukt er sterilt nok. Her finnes intet barn. Graviditet

Tatt av teknologien Tone R. Skartveit, husmor Døren inn til det blå rommet er lukket. Lyden av fifakamp konsoliderer den moderlige mistanke. Guttene er fremdeles lenket til spillkonsollen. De digitale fotballfinurlighetene har fanget den barnlige oppmerksomhet langt utover avtalt tid. Time to rise, roper kvinnen, som en gang bar de to brødrenes spede liv i dypet av sin kropp, finn av-knappen, sier hun, og entrer det blå rommet med fanen for frihet fra den teknologiske taktikklek og herredømme høyt hevet over sitt hode, for hun vet, med all sin erfaring og innsikt i fysiologiens fabelaktige fungeringer, at de fastlåste fjernsynskropper må finne sin fortrinnlige bevegelighet på virkelighetens antivirtuelle baner, der hvor himmelen er tankens tak og jordens gressbank er fotsålens bevegelsesgrunn, for der, og bare der, finnes den sanne vekst. Mindfulness, gutter, dere vet, YOLO, her og nå, akk, trekk pusten dypt og grip dagen, mine kjære, fly ut og fang vinden og finn trær

Når etikkens andre side utelates I 2011 kom 60200 barn til verden i vårt vidstrakte land. De løftes varsomt og velmenende inn i det norske barnevaksinasjonsprogrammet, forvaltet av Nasjonalt Folkehelseinstitutt, etter tre spede måneder, og ferdes på vaksinasjonsveien frem til de er femten veslevoksne år og kan uteksamineres med et ferdig utviklet immunforsvar. Elleve nøye registrerte og disponerte og delegerte nålestikk verner mot alt fra difteri til humant papillomavirus. To av nålestikkene har preparatnavnet M-M-RVAXPRO «Sanofi Pasteur MSD», som kortfattet kalles MMR. Første dose injiseres når poden er rundt halvannet år, siste dose i sjette klasse. I 2011 var tilstanden i riket slik at 93 prosent av to-åringene tok vaksinen, 94 prosent av seksten-åringene. Få foreldre valgte å holde seg og sine etterkommere utenfor. Les prosjektoppgaven på linken under: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/123456789/29504/ProsjektxWinnem.pdf?sequence=2

Presten og professoren De kjørte avgårde, de to, den ene i kappe og krage, den andre i sort pologenser. Og de sang. Som musiske mennesker i monotoniens makt. De tauses sang. Og hver gang de så en storfamilie, løftet de blikket, ladet haglen og skjøt. Den ene fordi han var overbevist. Den andre fordi han ikke så noen grenser. Og etter å ha forfremmet små barn og unge foreldre og gamle voksne og velbrukte eldre og ubrukte tenåringer og tørrlagte alkoholikere og tanketomme journalister og profetiske programledere til døden, på biologisk og geografisk og miljøradikalt grunnlag, fortsatte de å synge. Og å kjøre. De kjørte og sang og løftet blikket og skjøt. Pang, pang, pang. Død, død, død. Tellus, here we come to save you. De reddet jordkloden fra oppvarmingens okkulte hyl. Fryktens sjelelige forråtnelse fant ikke veien til deres hjerters dør. Empatien var kledt i sort og foldet sine hender og senket sitt blikk. Smertehylende menneskebarn beriket deres sinn med solfylte glimt