Pauserom

Hvem er du?   Hvem er du som leser mine ord, disse litterære årelatingene, blodfattige utgytelser langs linjer ingen kan se, åpenbare sykdomstegn, grenseløst irriterende som et vaklende bord, jeg spør; hvem er du? hvem er du? som åpner siden og leser, leser, leser du, egentlig? som en kløe på solbrent hud, leser du, i full bannskap følger du setningens kronglete gru, jeg må bare spørre; hvem krysser min ordrike bru, hvem er du? jeg gjentar; hvem er du? en venn? skjenk meg et glass vin! skål og si; hør, hør! les disse velgjørende skrifter, som blør, blør i skyggelandet, skjult der hvor ingen skrift blir igjen, ah, der er de på ny, meningsløshetens martyrer, ord, ord, hvorfor forkludrer du meg og min tanke? vik fra meg, jeg er fornekteren ved bakgårdens bål, egoets drukne skål; se, min kjole er altfor stor, så hvem er du, en søster, en bror? tilgi meg, la meg fare, la meg slippe å høre din dom,   stillhet! ingen allmakt i forlagets gods kan ...

  De skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag, ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet, men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller bladene av trærne? Jo, veslegut...

Du Betlehem, i Juda land, din stjerne stiger fra Jakobs stand. Har du sett stjernen gå opp? Den viser kongsbarnets lei. Jeg har sett stjernen gå opp. Og den har vist meg frelserens vei.   Et barn er født, en sønn oss gitt, en jomfru bar ham i morslivet sitt. Har du sett stjernen gå opp? Den gløder varmt på himmelens bunn. Jeg har sett stjernen gå opp. Den lot meg se min frelser en stund.   O, Herre Krist, hersker fra hav til hav, en nyfødt gutt, lagt på mose og lav. Har du sett stjernen gå opp? Den lyser over en stall. Jeg har sett stjernen gå opp. Den gir meg budet om Herrens kall.   Immanuel, og Evig far, verdens lys og stjerne så klar! Har du sett stjernen gå opp? Den som de vise menn taler om. Jeg har sett stjernen gå opp. Den viser Jesus! Kom, alle kom!   Guds navn består til evig tid. han er verdens salt, og han gjør deg fri. Har du sett stjernen gå opp? Guds kjærlighet kommer til jord. Jeg har ...

  Til dåpsbarnet Sebastian, grandson 1 Du kom, du kom når syrinen danset med sin kjæreste, kledd i sitt vakreste skrud; til sommerens ære, rosalilla tyllskjørt og struttende, grønnstilket kropp, lik en kommende brud, yppig og klorofylt, syrinen danset dagen lang, i soloppgang og solnedgang, til lyden av frøken Junis nakne sang, og bød seg frem til bier og humler og ropte; hør, hør, dans med oss, i summende takt, sank våre pollen og vær deres frakt, ja, la dem sveve med sønnavinden, i all sin skapelsesprakt, nedover, bortover, oppover, mot engene og grøftekanten og de grønneste marker, hvor jorden er sødmefull og saftig og meitemarken er seig og svær og kraftig! 2 Du kom, du kom når sjøen lente seg varmt og stilt mot den hvite strandlinjen, mens den hvisket mildt; nå, frøken Sand? hva ønsker du av meg? Hør, hør, nå skal jeg bruse bare for deg! Så ropte vinden brått og vilt: Her kommer jeg! og sjøen virvlet sin ytre bølge, til et salt, langt ...

Svusj. Hva er denne selsomme lyden? Engelen som senkes ned? Vinden som ikke vil vente? Den bortkomne brud som haster med sitt lange slep mot kirken? Den forvillede fallskjerm? Svusj, svusj, svusj. Lyden stiger i intensitet, kommer den nærmere?  Lyst å lese mer? Klikk inn på Harvest, og les en essayistisk ytring om el-sykkelens galskap,  sykkelsabeltanntigerens fremferd og bestemoren som finner forklaringen på Indian summer.   https://www.harvestmagazine.no/artikkel/sinnemestring-ved-gangstiens-bredd?k=cc67e4e

  Åpne ditt øre, sønn, sier jeg, hør, hør, imellom vindenes kast lyder trærnes små innpust, de trekker luften helt ned, til rotens feste, og stålsetter seg, i stillhet, til neste drakamp for ikke å miste sine grønne plagg,   åpne ditt øye, sønn, sier jeg, se, se, imellom lagene i steingarden ligger mosen som gåtefull skrift på tavler i grått, små tegn på tidens løp, i går er borte, i dag svinner hen, nå blir til glitrende damp mens du ikke ser annet enn skjermens slagg,   åpne din munn, sønn, sier jeg, tal, tal, imellom menneskenes liv og leven finnes lengsler, savn, søken, tomhet som åpne sår, ubehandlet, forbigått, de trenger hellig legedom, Guds ord er en salig svamp mot denne verdens mørkeste tagg,   ja, hør,  og se, og tal, sønn, før trærne felles, og steingarden fjernes, og menneskene herdes, for Herren gav deg ører, og Herren gav deg øyne, og Herren gav deg Ordet, min sønn.

Jeg skulle talt! latt ordene fly som sannhetens duer fra min munn, til deg, til deg, ord om offer, ditt offer, ord om utholdenhet, din utholdenhet, ord om trofasthet, din trofasthet, ord om styrke, din styrke, ord om kjærlighet, din kjærlighet.   jeg skulle talt! Lytt; tunge som bly faller egoets frukter mot hjertets bunn, i meg, i meg, noen syrlige frukter, uspiselige, andre umodne frukter, harde, noen bitre frukter, ubrukelige, andre råtne frukter, stinkende.   jeg skulle sagt: Hør! ingen morgengry er vakker på vredens skyggefulle grunn, ingen, ingen, for morgenen blir mørk, i vrede, og dagen er tung, i vrede, og kvelden er kald, i vrede, og natten er nifs, i vrede.   Jeg skulle talt: Se ham! himmelens sky forsvinner i ditt nærvær,    i denne stund, over oss, over oss, for du smiler, uansett, og du kysser, uansett, og du takker, uansett, ja, du elsker, uansett.