Pauserom

Skrevet 6. juli 2017 Til to som elsker hverandre   Jeg elsker Jeg elsker deg Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet Nei, jeg vet ikke hva det vil si Å elske Her på klodens ytterste rand Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si At når du stiger Når du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst, så svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett uten å se, å, du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet av uendelighetens hinne, det er bare det jeg vil si at når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar, ja, opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker, da ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal stige helt opp,  kle deg i

Ditt fall, mitt fall. Til ham som ikke er mer. Fra en mor. Jeg vet ikke hvem du er. Du var. Men jeg ser deg puste i søvnen til min sønn. Jeg vet ikke hva du tenker. Du tenkte. Men jeg ser smilet ditt i ansiktet til min sønn. Jeg vet ikke hva du dufter. Du duftet. Men jeg snuser inn lukten din i omfavnelsen av min sønn. Jeg vet ikke hva du savner. Du savnet. Men jeg ser lengselen din i håpet til min sønn. Jeg vet ikke hva du sier. Du sa. Men jeg hører stemmen din i samtalen med min sønn. Jeg vet ikke hvor fort du løper. Du løp. Men jeg ser farten i skrittene dine i steget til min sønn. Jeg vet ikke hvorfor du fortviler. Du fortvilte. Men jeg ser tårene dine på kinnet til min sønn. Jeg vet ikke hvor ofte du hører det. Du hørte. Men jeg vet du er elsket slik jeg elsker min sønn.  

Å skape, skaper, skapte verden Dagen, den er i begynnelsen. Timen, morgenen, tasser over gulvet. Takten er trøstefull. Tiden er. Kaffetrakteren hoster, harker, synger sin vrange oppvåkningsmelodi. Sommer i P2 snurper seg ut av den lille sorte. Sangen fra i går er. De sa noe om terror. Sa de ikke? Men Stillhetens øy er som før. Vannet renner raskere. Men det er jo klimaet. Årets. Klima. Ikke gårsdagens. Du ser, jeg sitter her, i tomhetens hulrom. Dagen fra i går er. Sangen fra sommeren som aldri ble slik den burde. For alt falt. En gang ned fra stellebordet. Gutten og setningene og ordene.  Mamma, du er så flink. Skjønner du ikke hva jeg mener? La meg begynne på nytt. Dagen. Den er i begynnelsen. Duften av kaffe brer seg i kjøkkenet. Det er gammelt, det rommet her. Før var liv enkelt. Nettverk fantes ikke. Natten var mørk. Ikke lys som for oss. Ikke et liv i luksus. Her er vi. Sammen med fortiden i et langt steg mot fremtiden. Sommer på P2. Lyden av ferie. De lager ikke anne

Married. Dere to, som mann og kvinne, formet i Edens hage, kyssende, surrounded by flames. Dere to, brennende busker taler sant, men fandens drage ønsker to lower love in pains. Dere to, foldes sammen som hender i bønn, ved Livets tre, velsignet, kneeling down with Saints. Dere to, en ny vekst, elskende, som sammen skal se grødens komme, kept within Gods frames.

Femti . Veien dit, til endes, der hvor hvite duer drives mot himmelhøyder. Veien dit, til begynnelsen, der hvor alt var intet og intet var alt. Veien dit, til nå, her hvor årene telles i fallende tempo. Veien din, i livet, løftes av lydene, luktene, synet av Gud.

Ord til en konfirmert sønn. Tuba, tomater og ting   I en båt på de sju hav. Med ankeret til bunns, i nærheten, kanskje, eller i fjerne farvann, eller i fantasien, der troll kjemper om makten og spiser små kropper til lunsj, eller der Svein skjuler rotta i genseren på vei til Syden, eller der Son-Goku følger Slangeveien tilbake til jorden, kanskje, i alle fall i en båt, sannsynligvis en rask båt, helt sikkert på de sju hav, lengselens sted, øyeblikkets sted, erindringens sted, solen sender sine kraftfulle strålesignal fra klar himmel, sjøen er salt og stille, salt og stille, vinden hviler i dag, eller herjer et annet sted, på dekk sitter en ung mann, han har saltvann i solbleket hår, brunbarket kropp, en mage som likner et vaskebrett, et tilfreds smil om munnen, her er vakkert, her er ro, her er livet. Ingen mobile enheter som fanger deg i ensomhetens nettverk. Ingen flatskjermer som fjerner deg fra virkeligheten og mørbanker deg på den