Hus og sånn

Boligannonser, det er utilgivelig triste greier. Eller?  

Adjø, hus. De sier det nå. Til peisestuen, tvers over gangen fra kjøkkenet, der det store trebordet står, der de satt alle ti, og ofte så mange flere, der de spiste og pratet og sang og tegnet og tenkte og snakket om himmelen ren og klar, om verdens vilje så tung den var, om luftens lerker, om håp som bar, om liljekonvall som blomstret og om skjegget til far, i vårsprangets tid eller sommerens dvalekyss, i høstens avkledningsflid og i juletidens stjernedryss.

Fra boligannonsen Kindiland, himmelfrøet

Noen mennesker trenger ikke mer enn veien til sjøen, og sikt mot fjellene bortenfor, og stjernestøvets glitter på bølgenes topp. For å leve. For å elske. For å glede seg. Å vandre langs grusveien bakom huset. Å finne de forunderligste fortellinger i murens mange steiner. Å kjenne duften av sjasminens hvite blomsterskrud. Å sitte på svaberget ved Fiskaneset. Stillhet. Havets sang. Slike ting.  

Fra boligannonsen Forus, mitt Forus