Sannhetsserum, sa jeg.
Det er ett navn Nils Rune Langeland kommer på når han skal nevne en intellektuell i Rogaland - husmor og skribent Tone Skartveit, som mer enn en gang har provosert feminister.
Jeg husker det godt. Veldig godt. Vi stod der, på morgenkvisten, i NRK Lokalens lyse rom, jeg og minstemann. Duften av kaffe. Summingen av stemmer. Redaksjoner som skapte journalistisk innhold. Journalister som tenkte kreativt. Intervjuer som ble gjort. Innslag som ble planlagt. Alt dette livet jeg ikke var en del av. Alt dette livet som jeg lengtet etter.
"Hva tenkte du da du hørte om Langelands uttalelse?" spurte journalisten.
"Hm", sa jeg, kremtet og tenkte litt.
"På klesvasken, middagen, matpakken til eldstejenta, handlelisten..."
Journalisten avbrøt meg.
"Jeg mener, hva tenkte du om å bli omtalt som den den eneste intellektuelle byen?" presiserte han, som om jeg ikke forstod spørsmålet.
Jeg smilte, kikket på minstemann, sukket. Selvsagt forstod jeg spørsmålet. Det var åpenbart hva han ønsket å få frem. Men sannheten?
Jeg svarte jo som den husmoren jeg var. Hodet mitt var fullt av hverdagens anliggender. Hva ellers? Logistikken. Brødskivene. Underholdningen. Støvsugingen. Opplæringen. Skittentøykurven. Leken. Bollebaksten. Sosialiseringen. Den praktiske tilretteleggingen av familiens gjøren og laden, it's all on me, you see? Og hvilket magisk svar å få for en journalist i en lokal sending, denne kontrasten, dette ukultiverte, mosegrodde, antikvariske, tanketomme livet til en husmor, som møter det kultiverte, reflekterte, trendy, nytenkende kulturlivet, så fylt av kreative, litterære mennesker i bykjernen, bibliotekene, barene, scenene, galleriene, tenketankene. O, du salige! En intellektuell husmor? No shit!
Men jeg lot ham få det svaret han ønsket.
"Jeg ble smigret, men det stemmer nok ikke at jeg er en intellektuell", sa jeg. Og tenkte litt til, på ydmykhet, for eksempel. Og underdanighet. Og selvinnsikt. Slike ting.
Og journalisten nikket, pustet lettet ut, justerte mikrofonen, kikket på kameramannen, de nikket til hverandre.
"Sannhetsserum", sa jeg.
Journalisten hørte meg ikke. Minstemann smilte lurt.
"Når virkeligheten ikke speiler forventningen av hva virkeligheten er, da trengs sannhetsserum", hvisket jeg.
Journalisten hørte meg fremdeles ikke, han la fra seg mikrofonen og sjekket notisblokken for neste spørsmål. Minstemann trakk pusten dypt, slo seg på brystet, brølte som Tarzan, tok en trippel salto og landet perfekt på gulvet, han løp rundt og rundt i rommet og ble et vindkast og svevde oppover og utover og bortover og helt hjem, ett eventyr er bedre enn ingen, hvisket jeg, lo av ham, min vesle villmann, gutten som ikke fikk gå i barnehage, men måtte henge med husmoren, jeg plystret min magiske melodi, broke the spell og ble forvandlet til the queen of words og Sara Syrin Iben Magdalena tok meg i hånden og leide meg ut i friheten og viste meg veien til den sjuende gate, den som finnes bakom tankene, bakom fornuften, bakom forståelsen, der hvor Gud hvilte, og hviler, i sin skaperkraft. Ja, den sjuende dagen hvilte Gud.