Frø

Jeg tenker mye på frø, ikke billedlig, neida, mitt indre bilde er uvesentlig, det virker ikke, egentlig, i alle fall ikke etter boken, det er ikke normalt, eller allment anerkjent, for jeg ser ingenting for mitt lukkede øye, ingenting! i et halvt århundre har alle mine indre bilder vært ord, bare ord, jeg vet det nå! men visste det ikke før, jeg viet det ikke en tanke, inntil nå nylig, i det en radioreporter avduket begrepet afantasi, det billedløse indre blikk; når mitt øye lukkes, finnes bare ord, følelser, tanker, rødt, brunt, svart;

lukk øynene, se for deg en stol, beskriv stolen!

eh, hm, nei, jeg ser ingen stol.

Men jeg tenker likevel på frøet. Å, frøet! Hva er vel livet foruten frøet? Hva er vel luften foruten frøet? Hva er vel blodet foruten frøet?

En elv går ut fra Eden og vanner hagen. En elv går ut fra Eden. Og vanner hagen.

Det står skrevet i Bibelen, nedtegnet for så uforståelig mange år siden,

ord som har overlevd

århundre etter århundre,

årtusen etter årtusen,

krig etter krig,

undergang etter undergang,

ord som har tålt oversvømmelser, istider, stormer, hetebølger, sult, nød, rikdom, fattigdom, ord som består,

ord som ikke viskes ut av uendelige mange overleveringer, fra munn til munn, fra skrift til skrift, fra generasjon til generasjon, fra folkeslag til folkeslag,

over landegrenser og tidsgrenser og kulturgrenser,

ord som er evige.

Gud skapte frøet. Men først kom jorden og lyset og himmelen og havet og landet. Og så kom frøet. Og alt det grønne. Og den gode lukten av vår.

Ja, det må ha vært vår den gang, da Gud skapte frøet, underveis, i tilblivelsen av alt, i skapelsens forunderlige førstefase. Å, vår!

Våren er dette årshjulets vakreste vilje.

Våren er å kjenne livskraftens sceneteppe som trekkes til sides, ikke brått og brutalt, men varsomt, velmenende, et hint om det som venter,

som veene i kvinnen ved fødselens begynnelse,

som kunstnerens famlende malerstrøk på det hvite lerretet,

som det første kysset i forelskelsens favntak.

Våren gir ny kraft til vintersjelen.

Våren er Gud som skaper.

Våren er grønne sting i menneskehetens livsvev.

Våren er frø.

Og Gud skapte frøet. Før mennesket skapte han frøet. Planter som setter frø. Frukttrær som bærer frukt med frø i. Av alle slag. Og siden kom måne og sol og stjernene som blinker. Deretter fyltes havet med liv. Og landjorden likeså. Og mennesket kom til, mennesket som likner sin skaper og Gud, som ble gartner på denne kloden som nå bugnet av liv.

Ja, den allmektige gav oss frøet. Og frøets føljetong. For ingenting blir til foruten et frø. Ikke rosen. Ikke fisken. Ikke mangoen. Ikke kyllingen. Ikke mennesket. Ikke kunnskapen. Ikke kjolen. Ikke kjærligheten. Ikke sannheten. Ikke løgnen. Ikke troen. Ikke maisen. Ikke hveten. Ikke boken. Ikke fortellingen. Ikke ordet. Ikke drømmen. Ikke bønnen. Ikke troen. Ikke salmen.

Alt trenger et frø. Også fantasien.

Jeg kjenner en liten pike. Sara Syrin Iben Magdalena lyder hennes navn. Hun fødtes i en kjeller, og det første hun så i sitt vesle liv, var en syrin. Sara bor i Kransegata i Bredborg by. Hun sovner alltid med foldede hender, for hun vet at verden er mer enn det vi kan se med våre egne øyne. Sara leter etter det himmelske frø, alene, og sammen med sine venner.

Det himmelske frø falt fra Kunnskapens tre like før portene til Edens hage ble ble lukket og ondskapen tok plass blant menneskene som Gud hadde skapt.

Som en tåre falt frøet fra Kunnskapens tre. 

Lese hele teksten? Klikk på linken under.