En pk. Babettes nr. 3. Eller torsdagssalmer.

Tanken er tindrende klar. Torsdagssalmer. Ordet møter meg idet jeg står opp, blir med inn i dusjen, gjennom frokosten, inn i dagen. Torsdagssalmer. Igjen og igjen og igjen. Tell me why, hvisker jeg, men vet at det er en flik av en drøm.

Kaféen

Torsdagssalmer. Et ord som kobles sammen med den uutslokkelige tanken, eller drømmen, om å drive en kafé, i nærområdet, tett på nabolaget og næringslivet og synlig fra veien, tilgjengelig for folk flest, en kafé hvor den solide og store tredisken er plassert foran en vegg dekket av et maleri eller en tegning eller graffiti, ikke blomstrete tapet, ikke hvitmalt gips, ikke nøytrale fliser, men et gjenkjennelig, talende bilde av Jesus og hans disipler, det siste måltid, fargerikt, ærbødig, kunstnerisk sterkt, allmektig.

Kaféen heter kanskje I tro, eller Forushjørnet, eller begge deler, og verten bak disken velsigner de måltid som selges, hver kaffekopp, bolle, smørbrød, suppeskål. Vår mat er gitt oss, ufortjent og av nåde, men i overflodens verdenshjørne er de mette mager en hverdagslig vane, vi glemmer å takke, vi glemmer å glede oss, vi tar maten, velværet, smakene for gitt. Inntil en velsignelse åpner hjertedøren. Og veggene i kafeen er dekket av bokreoler fylt av all verdens utgaver og oversettelser av Bibelen, og de store klassikerne som Augustin, Luther, Calvin, Hauge, Hugo, Lewis, Kierkegaard, Gottfredsen, Chesterton, og små litterære undere som Narnia, bare velg deg en bok og sett deg ned og les.